I prosjektet Omsorgsovertagelser fra et foreldreperspektiv har forskerne Hilde A. Aamodt og Alicja Olkowska intervjuet foreløpig 30 foreldre som er blitt fratatt omsorgen for sine barn.
Flere av disse foreldrene har opplevd at barna blir flyttet akutt. Det vil si at barna er plassert i beredskapshjem uten at det har blitt gjort en barnevernundersøkelse eller dokumentering av barnevernet i forkant.
Nulltoleransebestemmelsen er en standardisert prosedyre som ikke krever inngående faglig skjønn eller konkrete vurderinger.
Helsetilsynet kritiserte i 2019 Barnevernet for manglende samarbeid med barn og foreldre i disse sakene. Kritikken gikk blant annet ut på manglende vurdering av emosjonell skade ved hastevedtak.
Hvordan er nulltoleransens praksis?
– Ved bekymring for vold er barnevernet forpliktet til å gå frem på bestemte måter. Det er en praksis hvor barn uten forvarsel kan hentes i barnehage eller skole, sier Olkowska.
Barnet skal snakkes med alene og før foreldrene er informert.
– Hvis barnet bekrefter volden, skal det fraktes til Barnehuset for avhør. Dersom barnet opprettholder sin forklaring er instruksen at barnet skal plasseres i et beredskapshjem, fortsetter hun.
For de barna som bor i distriktene og som må fraktes til Barnehus langt unna, kan reisen innebære at barnet må overnatte på hotell både før og etter avhør.
– Praksisen fremstår standardisert og uten overveielser. I tråd med lovforbudet skal det sikres bevis, dokumentasjon og etterprøvbarhet. Det er en praksis hvor fremgangsmåten anses gitt og rutinisert. Nulltoleransens praksis er på den måten ingen fortelling om dilemmaer, sier Aamodt.
Hva ligger i begrepet nulltoleranse for vold?
– Begrepet nulltoleranse henviser til en praksis hvor det reageres absolutt og standardisert. Det er en retorikk som legitimerer måten det handles.
Dermed kan heller ingen stilles til ansvar.
– Det er ikke barnevernet som handler brutalt, det er nulltoleransens politikk som bekrefter og legitimerer fremgangsmåten. Det skapes en praksis hvor det verken er behov for nyanseringer eller tenkning, fortsetter Aamodt.
Hvorfor er slike akutte plasseringer med utgangspunkt i nulltoleranse for vold skadelige?
– Som praksis formidler nulltoleransen at vi som samfunn ikke aksepterer vold mot barn. Nulltoleransens politikk har dermed sin forankring i hensynet til barnet. Det er for å sikre og trygge barnet at akutte plasseringer anses nødvendig, sier Aamodt.
Hun sier at nulltoleransen skal symbolisere en holdning: At vi ikke tolerer vold mot barn.
– Det skapes et "skyldig" barn
– På den måten er det også en praksis som ikke etterspør hva hensynet til barnet innebærer. Det er allerede gitt. Hensynet til barnet er praksisens grunnlag og mål, samtidig som hensynets innhold anses irrelevant.
Den eneste som stilles til ansvar for sine uttalelser, blir barna.
– Verken barn, foreldre eller sosialarbeidernes synspunkter og vurderinger anses relevante i nulltoleransens kommunikasjon. Den eneste å stille til ansvar er barnet med sine uttalelser. Det skapes dermed også et «skyldig» barn, sier hun.
Referanse
Aamodt, H.A. & Olkowska, A. (2023): "The Practice of Zero-Tolerance - Emergency placement by Child Welfare Services (CWS) in Norway" (oda.oslomet.no).
