Disse utdanningene har betydd enormt mye for likestillingen i Norge

«I 1843 gikk husmannsdatteren Sørine Eriksdatter Aaseide til fots fra Ullensaker og inn til hovedstaden for å søke om opptak på jordmorutdanningen.»

Slik starter den ferske boken, «Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818–2018» (pax.no).

− Statushevingen og veksten i de kvinnedominerte utdanningene ved høyskolene har vært blant de viktigste bidragene til likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet, sier forfatter og forsker Jan Messel ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet.

Da Sørine ønsket opptak på jordmorutdanningen, hadde den allerede eksistert i 25 år. Jordmorutdanningen, som i 1818 ble etablert ved Fødselsstiftelsen i Christiania, er dermed den eldste av utdanningene som har en ubrutt linje fram til dagens OsloMet, utdyper Messel.

Det manglet en bok om den tidligere høyskolens historie, og vi ønsket at studentene, de ansatte og samfunnet rundt skulle kjenne til hvordan utdanningene hadde utviklet seg – Jan Messel, forsker ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet

Et feministisk prosjekt

De yrkesrettede utdanningene har gjennomgått store endringer siden jordmorutdanningen ble etablert for over 200 år siden. En rekke kvinneyrker har beveget seg fra å være yrkesutdanninger uten særlig prestisje, til å bli akademiske universitetsutdanninger.

− Når det i dag er et flertall av kvinner blant studentene i høyere utdanning, skyldes dette i større grad disse endringene, enn at kvinner har søkt seg til de tidligere mannsdominerte universitetsfagene, sier forfatteren. 
Overrepresentasjonen av døtre fra familier der foreldrene har lang utdanning og høy inntekt, har vært langt mindre ved høyskoleutdanningene enn ved de tradisjonelle universitetsutdanningene.

− Utviklingen innenfor høyskoleutdanningene har dermed også i større grad hatt en likestillingseffekt i de jevne lag av befolkningen, sier forskeren.

Kunnskapsutviklingen innenfor flere av utdanningene ble drevet fram som feministiske prosjekter, av kvinnene selv, men i et spenningsforhold til dem som forvaltet den «høyere» kunnskapen, utdyper forfatteren.

Fremdeles en klar kjønnsdeling mellom studiene

Da disse utdanningen ble utviklet i starten av forrige århundre, ofte av og for kvinner, var det borgerskapets kvinner som begynte å studere.

− Det var et kvinneoverskudd, og de som ikke ble gift måtte skaffe seg et erverv. Forskjellige kvinnesaksforeninger engasjerte seg sterkt i disse utdanningene, sier Messel.

At kvinner fikk adgang til utdanning og yrkesliv, var en viktig del av kvinnefrigjøringen også den gang, men var samtidig basert på en klar rollefordeling mellom kjønnene. Kvinneutdanningene var knyttet til omsorg, helse og pedagogikk for de minste.

Det mønsteret som da ble etablert, viste seg å være svært standhaftig. Fremdeles er det en overveldende overvekt av kvinner på mange utdanninger ved OsloMet. Ved enkelte av dem er nær 90 prosent av studentene kvinner. Motsatsen er ingeniørutdanningen, der omtrent 80 prosent er mannlige studenter.

Likestillingen har med andre ord skjedd innenfor et system der kvinner og menn fremdeles blir tilskrevet ulike roller. Et annet moment er at kvinneyrkenes statusheving ikke har fått sitt motsvar i lønnsutviklingen.

Fremdeles vil en helsearbeider med tre års høyere utdanning og bachelorgrad få lavere lønn enn en ingeniør med tilsvarende utdanning. – Jan Messel

Fra erfaring til teori

Som forsker var Messel også interessert i hvordan profesjonsutdanningenes plass i det utdanningspolitiske landskapet hadde endret seg igjennom årene.

Det vi i dag omtaler som profesjonsutdanninger har siden de ble etablert endret seg vesentlig, med en økende vektlegging av teoretisk og forskningsbasert kunnskap på bekostning av erfaringsbasert kunnskap.

Da Sørine Eriksdatter Aaseide utdannet seg på midten av 1800-tallet, bestod utdanningen i å følge en erfaren jordmor på jobb i et år. Men, hun måtte også bestå en eksamen i «fødsels-videnskaben» for å bli godkjent som jordmor. – Jan Messel

Profesjonene var selv pådrivere for å få lengre utdanninger og mer teori inn i utdanningene. Oppfatningen var at dette både ville bedre yrkesutøvelsen og gi yrket høyere status. Etter at utdanningene ble innrullert i utdanningspolitikken fra 1970-årene, bidro også myndighetenes politikk til en økende akademisering.

Høyskoler og universiteter likere etter 1994

Høyskolereformen i 1994 innebar at 98 mindre statlige høyskoler ble sammenslått til 26 større enheter. Etter 1994 ble skillelinjene mellom høyskolene og universiteter mindre, sier Messel.

− Forskning ble en del av høyskolenes oppgaver, en felles stillingsstruktur mellom høyskoler og universiteter ble innført og det ble stilt større krav til formell akademisk kompetanse hos underviserne.

Samtidig førte økonomiske nedskjæringer til undervisning i større grupper, og mer selvstudier. Det særegne ved profesjonsutdanningene ble svekket, ifølge Messel. Kvalitetsreformen i 2003 innebar en ny omdreining av «teoriskruen», som ble ytterligere skrudd til da det ble mulig og aktuelt å bli et universitet.

Til sammen skapte dette det vi kan kalle en akademisering ovenfra, som ikke alltid skjedde på profesjonenes premisser eller tok hensyn til deres egenart, utdyper forfatteren.

Høyskoler uten klar identitet

Da de to høyskolene i henholdsvis Oslo og Akershus ble etablert i 1994, hadde de et dobbelt identitetsproblem. De samlet flere selvstendige profesjonsutdanninger med lange tradisjoner. De nye høyskolene hadde derimot ingen klar felles identitet.

− De første årene Høgskolen i Oslo eksisterte, ville for eksempel ikke journalistikkstudentene at det skulle stå HiO på vitnemålet, men Journalisthøyskolen. Det hadde større status, sier Jan Messel.

Særlig for Høgskolen i Oslo ble det viktig å bygge en felles identitet. Utfordringen lå i at det som samlet høyskolen – profesjonsutdanning – også skapte skillelinjer. Det er nok fremdeles en aktuell problemstilling på dagens OsloMet, ifølge forfatteren. Fagidentitetene var og er fremdeles sterke.

De to høyskolene hadde heller ingen særlig sterk posisjon i hovedstadsregionens identitet. Mens regionale høgskoler andre steder ofte var bygd på distriktshøyskoler med sterke bånd til lokalpolitikere og næringsinteresser, hadde ikke HiO en slik plass i Oslo. Høgskolen i Akershus fikk derimot en viss regional forankring da den ble samlet på Kjeller i 2003.

Da Høgskolen i Oslo lanserte sine universitetsambisjoner ble det møtt med likegyldighet fra Oslos politikere, og i noen tilfeller også direkte motstand. – Jan Messel

Etableringen av OsloMet

Messel har med den ferske boka villet vise at historien til høyere utdanning i Norge har en tredje akse. I tillegg til de gamle universitetene og det distriktspolitiske aspektet, er det også utviklingen av profesjonsutdanninger med lange kunnskapstradisjoner. Det er disse utdanningene som nå er samlet på OsloMet.

Hva har det så hatt å si at HiOA ønsket å bli et universitet?

Ikke så mye, sier Messel, annet enn enda sterkere krav til de ansattes akademiske kompetanse, og forsering av en del doktorgradsprogram. Mye av den utviklingen som har skjedd i de siste tiårene, ville nok ha foregått uansett, som han sier.

− De ansatte var ikke veldig opptatt om det ble universitet eller ikke. Det som betydde noe, var hva som skjedde med undervisningen, avslutter han.