– Til tross for høy motivasjon for egenbehandling av diabetes type 2, bruker ikke de pakistanske innvandrerne digitale løsninger som apper, informasjon på nett og online-konsultasjoner, sier førsteamanuensis Naoe Tatara ved OsloMet.
Forskere fra OsloMet – storbyuniversitetet, Oslo Universitetssykehus, Universitetet i Oslo, Folkehelseinstituttet, Norges arktiske universitet (UiT) og Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU), har gjennomført en spørreundersøkelse blant 176 førstegenerasjons innvandrere fra Pakistan i Oslo-området.
Helseinformasjon og -teknologi bør være lett å finne, være tilgjengelig på et lettforståelig språk, både på norsk og på innvandreres morsmål, og det bør kunne spres gjennom sosiale nettverk, konkluderer forskningsprosjektet.
Har høyere risiko for diabetes
Innvandrere fra Pakistan har mye høyere risiko for diabetes enn etniske nordmenn. I tillegg er de som har kommet til Norge i en sen livsfase mindre trygge på å lese norsk enn dem som kom til landet i en yngre livsfase.
De pakistanske innvandrerne i studien hadde alle kommet til Norge etter at de var 18 år, og viste høy motivasjon for diabetes type 2-forebygging og egenbehandling.
På grunn av potensielle forskjeller i leseferdigheter, intervjuet urdu-talende forskningsassistenter de pakistanske innvandrerne muntlig.
Intervjuerne spurte dem om hvilke typer e-helse-aktiviteter de hadde i egenbehandling av diabetes, hovedsakelig fordelt på å søke informasjon på internett, online-konsultasjoner og aktive beslutninger ved å bruke apper.
Dette kan for eksempel være en app for å måle blodsukkernivå, og registre fysisk aktivitet, kosthold og annet for å gjøre brukerne mer bevisst på hvordan disse henger sammen.
Begrenset bruk av IKT
Selv om de hadde stor interesse for både egenbehandling og bruk av IKT, var det altså ikke vanlig å benytte seg av e-helsetjenester.
– Vanligst var det å konsultere noen få bekjente ved å bruke IKT til tale- eller tekstkommunikasjon. Dette ble likevel bare gjort av litt under halvparten av dem som ble intervjuet, sier Tatara.
– Svarene viser oss at et veldig begrenset antall innvandrere aktivt bruker IKT i egenbehandling av diabetes type 2, for eksempel apper for aktiv beslutningstaking.
Språkferdigheter har noe å si
Undersøkelsen viser også at faktorer knyttet til innvandring har noe å si for e-helse-aktivitetene blant dem som faktisk bruker IKT.
For eksempel, jo mer urdukunnskaper de har, desto mer sannsynlig er det at de søker informasjon om egenbehandling av diabetes type 2 i nettportaler og via e-postabonnement. Undersøkelsen kan ikke si noe om hvorfor det er slik, det vil kreve nye undersøkelser.
Jo bedre norskferdigheter de har, jo mer sannsynlig er det at de bruker apper for egenvurdering av helsetilstanden. Heller ikke her kan forskerne si noe om hvorfor, det kan være interessant at noen finner ut av i en ny undersøkelse.
E-helse bør være på norsk og morsmålet
I tillegg, jo lenger de har bodd i Norge, jo mer bruker de sosiale nettverk i kommunikasjon om egenbehandling av diabetes type 2, og de har en større tendens til å bruke IKT til en rekke formål i egenbehandlingen.
Det kan for eksempel være bruk av søkemotorer, nettportaler for å lete etter informasjon, sosiale medier for å dele informasjon, og apper.
– Det var overraskende at engelskkunnskaper ikke hadde noen sammenheng med e-helse-bruk, til tross for at mer enn halvparten av utvalget var fortrolige med engelsk, sier en annen av forskerne, Hege Kristin Andreassen ved Norges arktiske universitet (UiT).
– Dette betyr at e-helse-tjenester som retter seg mot innvandrergrupper med høy risiko, bør tilbys både på norsk og på morsmålet.
Maskinlæring for bedre tjenester
Mer brukermedvirkning, «citizen science» (grasrotforskning) og maskinlæring for bedre oversettelser er nødvendig for å få bedre og mer effektive e-helse-løsninger.
Funnene i denne studien indikerer altså at det er ulikheter når det gjelder e-helse-aktiviteter, og at det er viktig å tilby helseinformasjon og egenbehandlingstjenester på brukernes eget språk.
De skal også være enkle å lese og kulturelt tilpasset.
Brukergruppene må delta aktivt
Tatara konkluderer:
– Vi bør involvere brukergruppene fra et tidlig stadium i designprosessen for e-helse-tjenester.
«Citizen science», eller grasrotforskning, der publikum aktivt deltar i den vitenskapelige forskningen, er ikke bare viktig for brukermedvirkning, men også for å spre pålitelig helseinformasjon eller apper for egenbehandling gjennom sosiale nettverk, ifølge forskeren.
– Selv om det er vanskelig å nå noen minoriteter, vil tidlig og aktiv involvering av dem være mest effektivt. I tillegg bør maskinoversettelse brukes aktivt i kombinasjon med oversettelse gjort av mennesker for å skape effektive løsninger for ulike innvandrergrupper.
E-helse kan redusere ulikhetene
Generelt er det mer sannsynlig at innvandrere har utfordringer med tilgang til helsevesenet, og kroniske sykdommer som diabetes rammer noen grupper uforholdsmessig mye.
Potensielle årsaker er språkbarrierer, kulturelle forskjeller, dårlige helseferdigheter og mangel på kunnskap om helsevesenet.
Verdens helseorganisasjon (WHO) tar til orde for at det er nødvendig å bruke e-helse for å redusere ulikheter i sosial helse.
Referanse
Naoe Tatara, Hugo Lewi Hammer, Jelena Mirkovic, Marte Karoline Råberg Kjøllesdal og Hege Kristin Andreassen:
