«Jeg sto opp og stelte meg. Og så gikk jeg inn til frokost. Og så gikk jeg inn og la meg på sengen igjen. Og så var det neste måltid da ..., og middag. Og så var det å tusle ut der. Og så var det å gå og legge seg inn på sengen igjen. Du kunne jo gå og sette deg i dagligstuen, men jeg vet ikke om jeg så noen i den dagligstuen».
Slik beskriver en kvinnelig pasient på 97 år en dag i korttidsavdelingen.
Hun er en av 15 eldre pasienter som forsker Linda Kvæl på OsloMet har intervjuet om pasientdeltakelse i kommunal korttidsrehabilitering. Det er en overgangstjeneste for pasienter som har vært innlagt på sykehus. Hensikten er å gi opptrening etter sykehusinnleggelse eller å forebygge innleggelse i sykehus, og målet er å hjelpe pasienten til å kunne bo hjemme.
Med pasientdeltakelse menes å involvere pasienter og pårørende i for eksempel beslutninger rundt lengde på opphold, type behandling eller andre aktiviteter.
– En så passiv hverdag som 97-åringen forteller om her, bidrar ikke akkurat til å øke pasientenes motivasjon, og nettopp motivasjon og det å klare å lirke fram hennes ressurser er helt avgjørende for god rehabilitering, sier Linda Kvæl, som i tillegg har intervjuet tolv av deres pårørende og 18 helsearbeidere.
Videre har hun observert oppstartssamtaler hvor det lages en plan for oppholdet og hvor man spør pasienten om hva som er viktig for dem. Mange av pasientene er svært skrøpelige og sårbare.
Linda Kvæl, medlem av forskergruppa Aldring, helse og velferd, har skrevet en ph.d.-avhandling om pasientdeltakelse i kommunal korttidsrehabilitering i Oslo. Hun har selv tidligere jobbet i mange år som fysioterapeut i en korttidsavdeling. Foto: Sonja Balci.
På bydelens premisser
Kvæl forteller også at mange av pasientene hun har snakket med, føler seg som pakker i systemet og at de ikke er involvert.
Dette bekreftes også av personalet, som selv opplever at de har liten beslutningsmyndighet i et system der de bare utfører en tjeneste på bestilling med liten mulighet til å utøve sitt profesjonelle skjønn.
Funnene viser at det til syvende og sist er bydelen som bestemmer de eldres vei fra sykehus til hjem via rehabilitering.
I hvilken grad dette skjer i samarbeid med pasient, pårørende og ansatte i korttidsavdelingen varierer imidlertid kraftig og avhenger av hvor du bor. Det etterlyses et tydeligere samarbeid mellom korttidsavdelingene og bydelene, og mer rehabiliterende tiltak, ifølge forskeren.
– Bydelen burde for eksempel være fysisk tilstede på oppstartssamtalene for å informere pasienten og pårørende om veien videre og hva som finnes av tjenester i bydelen, sier Kvæl.
Handler om å motivere
Utenom det å spise og noe trening, sier både pasienter og pårørende at det veldig lite som skjer i korttidsavdelingene. Flere av pasientene beskriver det som kjedelig og passivt. Andre som ensomt og trist og at det er få mennesker å snakke med.
– Personalet jeg har snakket med bekrefter det samme. Det handler blant annet om tid og ressurser til å gjøre aktiviteter «med» og ikke «for» pasientene. Det er altfor lite som skjer og pasientene blir fort passive, sier Kvæl.
– Nå skal det sies at det utføres mye godt arbeid ved korttidsavdelingene. Mange pasienter er svært takknemlige og synes kommunal korttidsrehabilitering er en viktig tjeneste. Men det etterlyses mer satsing på pasientdeltakelse.
Tunge pleiepasienter trenger ressurser
Ifølge Statistisk Sentralbyrå fantes det 7739 korttidsplasser i Norge i 2018, og av disse var 605 i Oslo.
Alle som Linda Kvæl intervjuet i studien, forteller at det er mange dårlige pasienter ved korttidsavdelingene – det vil si personer som venter på langtidsplass ved et sykehjem. Tunge pleiepasienter gir enda mer arbeid i en allerede hektisk hverdag for de ansatte.
– Den ene pasienten jeg intervjuet var på korttidsopphold i et halvt år mens han ventet på en sykehjemsplass, sier Kvæl.
Personalet er oppgitt over at det ikke sendes flere egnede pasienter med større potensiale for å bli rehabilitert.
Når korttidsopphold brukes som oppbevaring for pasienter som venter på langtidsplass, mister de noe av sin rehabiliterende funksjon. Til tross for at pasientdeltakelse er en lovfestet rettighet, er det fortsatt pasienten som må passe inn i systemet.
Vanskelig for pasienten å stille krav
Helsearbeiderne i studien sier også at de har liten tid til å engasjere seg i pasientene. Samtidig er pasientene opptatt av å bli behandlet med verdighet og føle seg sett. Det som går igjen hos mange, er at de er redde for å være til bry og bli sett på som et unødig onde.
– Dersom du opplever at personalet har veldig dårlig tid, er det vanskelig å stille krav og be om hjelp, sier Kvæl.
Pasientene ønsker å bli sett på som en person og ikke en diagnose, og alle har forskjellige ønsker.
– Våre funn viser at reisen til de eldre gjennom systemet i stor grad baserer seg på fysiske kriterier. For eksempel kan du bli sendt hjem fra korttidsopphold dersom du mestrer toalettbesøk og trapp. Om pasienten er redd eller ensom, vektlegges ikke i like stor grad.
– Noen er veldig opptatt av trening. For andre betyr det sosiale mest, sier forskeren.
– Må få følge opp
Hun mener at oppstartssamtalene i begynnelsen av korttidsoppholdet er en god arena for involvering av pasient og pårørende. Uten en god samtale blir det vanskelig å få til pasientdeltakelse.
– Det er imidlertid svært viktig at bydelen er til stede slik at samtalen får et reelt innhold. Og når helsepersonell spør pasienten om hva som er viktig for dem, må de ha muligheten til å følge det opp. Det er ikke alltid tilfelle.
Hun presiserer også at ikke all deltakelse nødvendigvis er god deltakelse. Det handler i stor grad om hvordan denne utføres.
– For den eldre pasienten handler det kort og godt om å bli behandlet med verdighet.
Referanser
Linda Kvæl disputerer med denne doktoravhandlingen ved OsloMet i mai 2020: «Patient Participation in Intermediate Care Services: A qualitative study exploring the perspectives and interactions of geriatric patients, their relatives and healthcare professionals».
