Hvor glad er du i dag, Svenn-Erik?
– Så glad som det går an å bli! Og jeg er en veldig blid fyr fra før av. Dette er noe jeg har jobba for i fire år, og fått flere avslag og nesten-seire i andre konkurranser, men da er det herlig når ting endelig klaffer.
Hva ser du aller mest frem til med ett år ved CAS i 2022-23?
– Jeg satt der noen måneder i 2006/2007, sammen med Øystein Kravdal og Nico Keilmann. Så jeg vet litt om hvor stas det er å sitte i det ærverdige bygget og se utover Frognerkilen. Jeg gleder meg veldig til å hente inn folk fra alle kanter av kloden og bare sitte og jobbe med spennende ting.
Atmosfæren der er utrolig – og jeg ser også frem til å diskutere spennende ting med de andre forskningsgruppene som skal være der. Du skal ikke se bort fra at vi som forsker på pandemier kan ha stor interesse av å interagere med de som forsker på krig, fred og algebra. Det blir så bra – det er så mye jeg skal gjøre der, og etterpå!
Fortell litt om prosjektet du skal jobbe med!
– Vi skal prøve å finne ut hvorfor urbefolkninger rammes hardere av influensa enn andre folkegrupper. Dette er et vanskelig felt, men kanskje er det immunologiske forskjeller som gjør at man kan lage spesialvaksiner som kan virke bedre for å beskytte disse gruppene, enn de generelle vi har.
Dette prosjektet er tverrfaglig og skal bringe sammen ulike faggrupper som vanligvis ikke samarbeider. Det er både litt skummelt og veldig spennende. Prosjektet involverer blant andre noen av verdens fremste «hotshoter» på influensa, som danske Lone Simonsen.
Dessuten planlegger vi å invitere Jeffrey Taubenberger for å holde foredrag om arbeidet han gjorde da han vekket Spanskesyke-viruset til live – i et laboratorium – basert på lungevev fra en kvinne som døde i 1918 og ble gravlagt i en massegrav i permafrost i Alaska.
Hvordan er veien frem til et slikt stipend?
– Det er nesten et stykke innovasjonsarbeid å finne ut hvordan man kan få til slike søknader innimellom alle andre prosjekter og søknader, slik vi jobber på OsloMet og AFI. Det er viktig å si at ting tar tid, og hadde jeg blitt målt for et par år siden hadde jeg blitt sett som en som ikke får det helt til.
Jeg har fått mye nei, men kanskje er det rett og slett bare så mye tid det tar. Det er vel litt som de 10 000 timene man snakker om i idrett. Det er nok en del overførbart mellom akademia og idrett på noen vis. Man trenger kanskje ikke 25 år – men la oss si fem år med beinhard jobbing for å bli skikkelig konkurransedyktig. Det synes jeg er viktig å formidle. Det er en lærdom for alle – også for forskningsinstitusjonene. Jeg tror noen skikkelige motbakker har gjort meg enda mer sulten. Hvis jeg ikke hadde hatt gode kollegaer og støttespillere rundt meg vet jeg ikke om jeg hadde orket.
Det har vært et absurd halvår for de fleste – men du er altså pandemiforsker under en pandemi. Hva har vært ditt merkeligste øyeblikk siden mars?
– Den dagen LA Times og New York Times ringte samtidig og ville ha et intervju. Jeg hadde vært ute og sagt noe om at lockdown kunne ha negative sosiale konsekvenser. Da holdt det på å tippe litt. Det var noen dager der hvor jeg hadde flere titalls tapte anrop. Fra å være forsker på et smalt felt, ble mitt fag plutselig tema for mediene hver dag i et halvår.
Hvilke utfordringer ser du fremover innen ditt fagfelt?
– Å få til tverrfaglighet i et system som er innrettet for disipliner. Det er krevende rent praktisk, men det er også krevende å forene språk, konsepter, metoder og data uten at det blir konflikter. Men COVID-19 har vel vist mer enn noe hvor viktig det er at vi samarbeider på tvers for å håndtere pandemier.
Har du noen helter?
– Alfred Crosby, som var den første som skrev bok om Spanskesyken på 70-tallet – han var en pionér. Jeg traff ham faktisk, i Sør-Afrika i 1998, på den første konferansen som noen gang hadde blitt holdt hvor Spanskesyken var eneste tema. Han liknet på Ernest Hemingway. Det var kult.
Hva er din viktigste motivasjon for å drive på med forskning?
– Kjærlighet. Jeg bare elsker det jeg driver med. Jeg er forelska i faget.
Faktaboks: CAS
Hver høst tar Senter for grunnforskning (CAS) imot tre forskningsgrupper som får fordype seg i et forskningsprosjekt i et helt år, fri fra undervisning og de fleste administrative oppgaver.
Prosjektene ledes av en eller to prosjektledere som har fast ansettelse ved en forskningsinstitusjon i Norge, men deltakerne kommer fra hele verden. Prosjektene blir valgt to år før oppstart.
