De inngripende smittevernstiltakene som ble innført under Covid-19-pandemien begrenset den sosiale kontakten i hverdagen til befolkningen generelt.
Erik Børve Rasmussen og Sehrish Akhtar ved Forskningssenter for digitalisering av offentlige tjenester og sosialt medborgerskap (CEDIC) har sett nærmere på en gruppe som også var sosialt isolerte før pandemien, men som nå var utsatt for isolasjon og ensomhet i enda større grad, nemlig eldre beboere på langtidshjem.
- Å få sin daglige sosiale kontakt betydelig redusert over en lengre periode gjør noe med helsen og livskvaliteten vår. For de eldre på langtidshjem som tidvis har vært isolerte fra både familie og andre beboere ved hjemmet er veien kort til savn og ensomhet, forteller stipendiat Sehrish Akhtar.
Vil forene en analog og en digital generasjon
Forsknings- og innovasjonsprosjektet "Enkel og trygg pårørendekontakt" vokste frem som en respons på pandemien.
Rasmussen og Akhtar ville undersøke hvordan pandemien påvirket den sosiale hverdagen til beboere på langtidshjem.
Prosjektet ble finansiert av Forskningsrådet, i samarbeid med Kreftforeningen og Trond Mohn Stiftelse. Det er et samarbeid mellom CEDIC-forskerne på OsloMet, Sykehjemsetaten i Oslo og startup-selskapet No Isolation.
Sistnevnte utviklet i 2017 et kommunikasjonsverktøy de kaller for "Komp". Det er laget spesielt for de som har lite erfaring med smarttelefoner, nettbrett eller sosiale medier, og som dermed ikke får delta i kommunikasjonen som foregår mellom familiemedlemmer her.
– Den er utviklet for «analoge seniorer» som ikke har så mye erfaring med teknologi fra før, for å koble de på deres mer digitalt erfarne familier, forklarer Akhtar.
– De eldre brukerne trenger bare å slå skjermen på. Resten er opp til familie og venner, som bruker en app på mobilen til å sende bilder og meldinger, og til å starte videosamtaler.
Enkel teknologi i kompleks organisasjon
Erik Børve Rasmussen har forsket på dette kommunikasjonsverktøyet siden 2019, blant annet ved å se på hvordan denne sosiale teknologien blir tatt i bruk i kommunale helse- og omsorgstjenester. Han forteller at det ofte ikke er teknologien som sådan som er utfordringen, men koordineringen og ansvarsfordelingen – altså selve tilretteleggingen eller implementeringen av teknologien i komplekse organisasjoner.
– Utfordringene knyttet til informasjon og koordinering vokste seg uvanlig store når langtidshjemmene i tillegg måtte arbeide med smittevern, vaksinering, opplæring av vikarer på grunn av sykdom, samt øvrige daglige gjøremål, forteller Rasmussen.
– I noen tilfeller fikk man for eksempel ikke på plass gode rutiner for bruken, hvor Komp-skjermen for eksempel aldri kom i bruk fordi pårørende ikke fikk adgang gjennom appen. Hovedinntrykket var likevel at implementeringen gikk overraskende bra, selv etter en humpete start noen steder.
Vi har generelt for lite kunnskap om hvordan eldre faktisk har det i hverdagen.– Sehrish Akhtar
Påvirket den sosiale hverdagen
Resultatene fra forskningsprosjektet forteller at kommunikasjonsverktøyet bidro til å øke den sosiale kontakten mellom eldre beboere på langtidshjem og deres pårørende. Analysene viste også at brukerne av Komp-skjermen var mer tilfredse med den sosiale kontakten generelt enn de som aldri eller sjelden brukte verktøyet.
– De ansatte ved hjemmene fortalte også om hvordan «Kompen» bidro til flere og bedre samtaler mellom beboerne og de ansatte ettersom innholdet på skjermen ga dem noe mer å snakke om enn været og bildene på veggen, forteller Akhtar.
Et uventet resultat var også at kommunikasjonsverktøyet så ut til å fungere godt for personer med moderat til alvorlig grad av kognitiv svikt, forteller Rasmussen.
Resultatene fra disse hjemmene tilsier at også beboere med langtkommen demens kan ha stor glede av løsninger som dette.– Erik Børve Rasmussen
Ved noen langtidshjem ble eldre brukere med langtkommen demens ekskludert fra å prøve Komp, fordi det var forventet at sykdommen ville være et hinder for brukerne. Men Rasmussen og Akhtar så at resultatene var gode også ved hjemmene som inkluderte disse brukerne. I disse tilfellene teknologien også brukt som en del av demensomsorgen, for eksempel for å motvirke uro eller vonde følelser
– Resultatene fra disse hjemmene tilsier at også beboere med langtkommen demens kan ha stor glede av løsninger som dette. Men det gjenstår fortsatt en del analyser før vi kan si noe klart om betydningen teknologien kan ha for ensomhet og livskvalitet, forteller Rasmussen.
En oversett samfunnsgruppe
Ifølge Rasmussen og Akhtar er det en uheldig oppfatning i samfunnsforskningen at eldre mennesker ikke kan bidra som informanter i forskningsprosjekter. Derfor var det viktig for forskerne å inkludere beboerne da de undersøkte bruken av kommunikasjonsverktøyet, i tillegg til å intervjue pårørende og ansatte. På den måten fikk de samlet inn ulike perspektiver.
– Vi har generelt for lite kunnskap om hvordan de eldre faktisk har det i hverdagen. Derfor er det viktig at man ikke bare gjør forskning om de eldre, men også sammen med dem, slik at stemmene deres blir hørt i saker som angår dem. Det blir bedre forskning og kunnskap av det, forteller Akhtar.
Rapporten er basert på data fra en spørreundersøkelse og forskningsintervjuer. Analysen viser at
- Jevnlig bruk av Komp bidro til økt sosial kontakt (både mellom beboere og pårørende, og beboere og ansatte) og økt tilfredshet med den sosiale kontakten
- Bruken av det sosiale verktøyet gikk ikke på bekostning av fysisk kontakt eller telefonsamtaler
- Verktøyet kan fungere også for beboere med alvorlig grad av demens
- Det kan også fungere etter mindre gode implementeringsforløp
Rapporten kan leses i sin helhet på Skriftserien.oslomet.no.
