Leiegårdsloven gir kommunene forkjøpsrett ved overdragelse av leiegårder, og er et av få juridiske boligpolitiske virkemidler norske kommuner har. Forkjøpsretten kan gjøres gjeldende på vegne av beboerne i leiegården, studentsamskipnad eller på vegne av kommunen selv.
Forskere ved OsloMet har undersøkt nyere praktisering av ordningen i Trondheim, Bergen og Oslo, med hovedvekt på bruk av forkjøpsrett på vegne av beboerne. De finner at loven i dagens form er lite egnet som boligpolitisk virkemiddel.
- Leiegårdsloven bidrar i liten grad til å løse boligpolitiske målsettinger. Dette bygger først og fremst på at forkjøpsretten i praksis brukes svært sjelden. Det sier prosjektleder Sigrid Stokstad, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.
- Les rapporten: Hvordan fungerer leiegårdsloven i praksis? (Stokstad og Barlindhaug, NIBR-rapport 2020:6)
Dersom målet er at flere skal gå fra leie til eie gjennom bruk av forkjøpsrett etter leiegårdsloven, bør beboerne få mer og bedre informasjon.– Forsker Sigrid Stokstad, NIBR, OsloMet
Lite aktuelt for byene
Bergen og Trondheim uttrykker at de i liten grad selv ønsker å overta leiegårder som meldes inn. Dels mangler de ikke utleieboliger, og dels ønsker de ikke de leiegårdene som meldes inn. Bergen og Trondheim ønsker ikke å overta hele gårder for å leie ut selv, mens Oslo ser behov for det i noen tilfeller. Generelt passer ikke leiegårdene og overtakelse etter leiegårdsloven inn i kommunens løpende boligsosiale arbeid.
Studentsamskipnadene har i liten grad ønsket at forkjøpsretten skal tas i bruk på deres vegne. De har egne føringer for hvor boliger bør ligge og hvilke egenskaper de bør ha, og det er svært sjelden at leiegårder som meldes inn møter disse behovene.
Forkjøpsretten benyttes svært sjelden på vegne av beboerne i leiegårdene. I rapporten pekes det på flere grunner til dette.
Vanskelig å få til forkjøp på vegne av leietakere
For at forkjøpsretten skal kunne gjøres gjeldende på vegne av leietakerne, må det være et flertall blant dem som bor der som ønsker overtakelse. Det er et svært krevende prosjekt å overta en leiegård i fellesskap med naboene. Det krever samarbeid, men i praksis også at beboere har tillit til at noen av dem kan trekke lasset i prosessen på vegne av de andre. Stor midlertidighet i utleiemarkedet kan tilsi at det er vanskelig å etablere et slikt fellesskap og få det til å fungere.
Mange leietakere går ikke videre i en forkjøpsprosess fordi de ser overtakelse som helt urealistisk økonomisk sett. Utgangspunktet er ofte at de ikke har egenkapital og inntekt som setter dem i stand til å kjøpe egen bolig. De har fått oppgitt hva leiegården er overdratt for og at leietakerne må overta hele gården, og beløpet er i seg selv avskrekkende nok.
Statistikken viser tydelig at leietakere svært sjelden engasjerer seg for å overta leiegårder. Dette skyldes trolig i stor grad økonomi, men også manglende innsikt i prosessen og manglende forståelse for hvilke muligheter som ligger der.
- Dersom målet er at flere skal gå fra leie til eie gjennom bruk av forkjøpsrett etter leiegårdsloven, bør beboerne få mer og bedre informasjon om prosessen og de mulighetene som ligger i forkjøpsretten, enten fra kommunen eller fra andre, sier Stokstad.
Stokstad forteller at svært få leietakere har blitt eiere de siste årene som følge av at forkjøpsretten tas i bruk, slik at loven slik den praktiseres nå ikke kan sies å bidra til å styrke eierlinjen. Loven bidrar også i liten grad til å skaffe utleieboliger til vanskeligstilte, selv om forskerne har dokumentert en økt bruk av forkjøpsretten for dette formålet i Oslo.
Svært ressurskrevende
Samtidig er praktiseringen av leiegårdsloven ressurskrevende. Kommunene bruker mye ressurser på egen saksbehandling, kjøper og selger bruker ressurser og mister framdriften i overdragelsesprosessen og beboere som ønsker at forkjøpsretten skal gjøres gjeldende på deres vegne, må regne med betydelig ressursbruk og et usikkert utfall.
- Dette kan tale for at fordelene med leiegårdsloven ikke oppveier ulempene, sier Stokstad. Samtidig er det potensiale i leiegårdsmarkedet, og flere av aktørene har pekt på at leiegårdslovens formål kan realiseres gjennom å gjøre noen endringer, forteller hun.
Funnene i rapporten tyder på at en forenkling av prosessen i forkjøpsrettssaker er viktig for å legge bedre til rette for at forkjøpsretten tas i bruk i større grad. Det gjelder først og fremst situasjonen der et aksjeselskap er eier og overdragelsen skjer ved at aksjer overføres til kjøper.
