Ukrainske flyktninger er usikre på om de vil tilbake

Bare 26 prosent av ukrainske flyktninger i Norge ønsker å returnere til hjemlandet så fort krigen tar slutt. Resten er usikre på om de ønsker å returnere, og 20 prosent av flyktningene har allerede bestemt seg for å bli i Norge også etter at krigen er over.

Det viser en undersøkelse blant 700 ukrainske flyktninger i Norge, som forskere på NIBR ved OsloMet har utført på oppdrag fra utlendingsmyndighetene UDI og IMDI.

Overraskende funn

At så mange er usikre på om de vil returnere, overraket forskerne.

– Antakelsen vi hadde var at mange ønsket å dra hjem igjen så raskt krigen var over. Men det er overhodet ikke tilfellet, sier Vilde Hernes, seniorforsker på NIBR, og hovedansvarlig for studien.

Hittil har rundt 31.000 ukrainske flyktninger kommet til Norge. Neste år forventer utlendingsmyndighetene at det kan komme minst like mange, om krigen fortsetter.

Ifølge rapporten «Ukrainian refugees – experiences from the first phase in Norway» (oda.oslomet.no) som ble lansert 31. oktober, er mange ukrainere skeptiske til å returnere til hjemlandet, blant annet fordi de tror krigen blir svært langvarig.

Bare 16 prosent av de intervjuede trodde i juni at krigen vil være over i løpet av året. 

– Det betyr at mange er villige til å starte nye liv i Norge, sier Hernes, og legger til:

– Vi må huske på at for mange startet ikke krigen i februar 2022, men i 2014 med annekteringen av Krym. Mange har levd med uroligheter på grensen og usikkerhet i mange år.

Lang tids usikkerhet

Mange av flyktningene i Norge kommer fra svært krigsrammede steder. De er usikre på hva som er igjen av det livet de levde. 

– Det er mye usikkerhet. Huset kan være bombet, de har ikke jobb, og familien er splittet. De kan kort sagt ikke dra tilbake til det livet de levde før krigen. Da er det mange som velger å fortsette det nye livet her, som de tross alt vet en del mer om, og er relativt fornøyde med, sier Hernes.

Hun viser til at mange har flyktet med små barn, og skole- og barnehagetjenestene får den beste vurderingen blant alle velferdstjenestene flyktningene er bedt om å vurdere i undersøkelsen.

– Mange ønsker ikke å flytte ungene en gang til, spesielt hvis det innebærer å starte et nytt liv et nytt sted i Ukraina, sier Hernes.

Kun tre prosent av flyktningene sier de vil returnere om de må bo i en annen del av Ukraina enn hjemstedet. Da vil 66 prosent heller bli boende i Norge.

Svært fornøyde med mottakelsen

– Ukrainere som har flyktet til Norge er overordnet sett svært fornøy. På en skala fra 1 til 5, ligger snittet på 4,5. Det gjelder både den overordnede mottakelsen og at de har følt seg velkommen av det norske folk, sier Hernes.  

Til tross for mye skryt, opplevde flyktningene også ting som ikke fungerte i starten.

– Hovedutfordringen har vært – og fortsetter å være – god og tilgengelig informasjon, samlet på én side. Det har også vært tilfeller hvor mottak har manglet tannpasta og bleier, eller det ikke har vært varmt vann. De første månedene var det også flere på mottak som ikke fikk den økonomiske støtten de hadde krav på, sier Hernes. 

Hernes mener informasjonsflyten fortsatt kan forbedres.

– De fleste er tålmodige hvis de vet hva som skjer i neste steg. Det betyr at myndighetene ikke bare må forklare hva som skal skje, men også hvorfor. For eksempel hvorfor kan du ikke bosette deg hvor du vil med offentlig hjelp? Hvorfor ting er annerledes i Norge enn i andre land i Europa, og ikke minst hvorfor man får ulike summer i økonomisk støtte. Dette er det fortsatt mange som lurer på, sier Hernes. 

Bort fra midlertidighet? 

Funnene i undersøkelsen gjør at Hernes mener myndighetene må vurdere å tenke mer langsiktig når det gjelder flyktninger fra Ukraina.

Hittil har Norge hatt et midlertidig, kortsiktig perspektiv på ukrainske flyktninger, med midlertidig kollektiv beskyttelse, midlertidige lovendringer og foreløpig kortere integreringsløp.

– Fremover må vi ta en politisk debatt om vi skal fortsette med midlertidigheten. Det er ulemper ved den på lang sikt, sier Hernes og viser til at en midlertidig kollektiv beskyttelse betyr:  

• At det tar åtte år før de kan søke om permanent oppholdstillatelse. Til sammenligning tar det tre år for arbeidsinnvandrere og fem år for andre flyktninggrupper.
• At introduksjonsprogrammet og norskopplæringen har en kortere tidshorisont for dem med midlertidig beskyttelse, noe som kan gjøre at de ikke får nødvendige kvalifikasjoner for det norske arbeidsmarkedet. 

– Vi trenger en debatt om konsekvenser av å innta et midlertidig perspektiv – siden historien viser at slike konflikter dessverre sjelden har en enkel og rask slutt, sier Hernes.