Disputas: Fiona Aanesen

Bakgrunn

Muskel- og skjelettplager er svært utbredt og hovedårsaken til uførhet og sykefravær i industriland. For de fleste med muskel- og skjelettplager er aktivitet og arbeid positivt for helsa.

Lange perioder med sykefravær har negative konsekvenser for individer, arbeidsplasser og samfunn. Mange faktorer påvirker sykefravær, og til tross for flere tiår med forskning, mangler vi effektive tiltak for å fremme retur til arbeid.

Målet for avhandlingen

Målet for avhandlingen var å evaluere to tiltak for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager: motiverende intervju (MI) og et skreddersydd arbeidsrettet samtaletiltak (SVAI).

Metode

Avhandlingen består av tre artikler og er basert på flere ulike metoder.

Den første artikkelen var en systematisk kartleggingsoversikt av litteraturen om MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager. Vi gjennomførte litteratursøk i 10 elektroniske databaser og i tillegg søkte vi etter grå litteratur.

Deretter gikk vi gjennom artiklene, og vurderte relevante artikler for risiko for skjevheter, hentet ut data, og sammenfattet resultatene i henhold til anbefalte retningslinjer.

Artikkel II og III er basert på data fra en pragmatisk randomisert kontrollert studie (RCT) med tre parallelle armer.

Vi inkluderte personer som var minst 50 % sykmeldt i mindre enn 7 uker på grunn av muskel- eller skjelettplager. Alle deltakerne fikk vanlig sykefraværsoppfølging fra NAV (UC).

En tredjedel av deltakerne ble randomisert til MI og fikk i tillegg til UC to samtaler med en NAV-veileder med opplæring i MI.

En tredjedel ble randomisert til SVAI og fikk UC i tillegg til samtaler med en fysioterapeut med opplæring i arbeidsrettet oppfølging. Oppfølgingen var tilpasset deltakerens risiko for langvarig sykefravær.

De med høy risiko fikk 3-4 samtaler, mens de med lav eller middels risiko fikk 1-2 samtaler.

Artikkel II var en prosessevaluering av implementeringen av SVAI. Vi brukte metodetriangulering der vi kombinerte kvantitative data om oppfølgingen av hver deltaker hentet fra 148 SVAI logger, kvalitative data fra opptak av 18 SVAI samtaler og referat fra 20 møter med fysioterapeutene.

Data fra loggene ble analysert med deskriptiv statistikk. Vi gjorde en kvalitativ tematisk analyse av opptakene, og identifiserte faktorer som fremmet eller hemmet implementeringen av SVAI fra møtereferatene.

I den tredje artikkelen evaluerte vi effekten av å tilføye enten MI eller SVAI til UC på retur til arbeid. Demografiske data fra deltakerne ble samlet ved hjelp av spørreskjema, og vi hentet informasjon om sykefravær fra NAVs register.

Hovedutfallsmålet var antall sykefraværsdager i løpet av 6 måneder (målt som tapte arbeidsdager). Vi utførte to separate analyser med robust multippel lineær regresjon og Man-Whithey Wilcoxon tester for å sammenligne UC med UC+MI, og for å sammenligne UC med UC+SVAI.

Resultater

Den systematiske kartleggingsoversikten (artikkel I) viste at det fantes lite forskning om bruk av MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager.

Vi fant kun to studier. En RCT med høy risiko for skjevhet viste ingen effekt av MI på retur til arbeid for uføretrygdede med ryggplager, mens en klynge RCT med lav risiko for skjevhet viste derimot at MI fremmet retur til arbeid for personer med kroniske muskel- og skjelettplager.

Vi konkluderte derfor med at det var behov for mer forskning på feltet. Dette var bakgrunnen for MI-NAV studien, som inkluderte 514 deltakere fra april 2019 til oktober 2020 (174 i UC-armen, 170 i UC+MI-armen og 170 i UC+SVAI-armen).

Prosessevalueringen av SVAI (artikkel II) viste at 152 (89 %) av deltakerne fikk SVAI. Den største hindringen for retur til arbeid beskrevet av deltakerne var frykt for ikke å klare å jobbe.

SVAI ble stort sett levert i henhold til protokollen, men fysioterapeutene deltok ikke på møter på arbeidsplassen, og hadde ikke fysiske møter med deltakerne.

Restriksjonene i antall samtaler fysioterapeutene kunne gi til deltakere med lav eller middels risiko for langvarig sykefravær, gjorde det vanskelig å samarbeide med andre aktører.

Effektevalueringen (artikkel III) viste at å tilby MI og SVAI i tillegg til UC reduserte sykefraværsdager i løpet av 6 måneder for sykmeldte med muskel- og skjelettplager.

Median antall sykefraværsdager var 62 dager (95 % konfidensintervall (KI) 52 til 71) i UC-armen (n=171), 56 dager (95 % KI 43 til 70) i UC+MI-armen (n=169), og 49 dager (95 % KI 38 til 60) i UC+SVAI-armen (n=169).

Etter å ha justert for mulige konfunderende variabler var det 7 færre sykefraværsdager i UC+MI-armen (95 % KI -15 til 2) og i UC+SVAI-armen (95 % KI -16 til 1), sammenlignet med UC-armen.

Forskjellene var imidlertid ikke statistisk signifikante. Resultatene fra sensitivitetsanalysene tydet på at effekten av MI og SVAI ble redusert under COVID-19 pandemien.

Konklusjon

Kartleggingsoversikten (artikkel I) identifiserte et stor kunnskapshull om bruk av MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager.

Prosessevalueringen (artikkel II) viste at SVAI ble levert i henhold til protokollen og trolig kan gjennomføres i en norsk kontekst.

Effektevalueringen (artikkel III) viste at MI og SVAI reduserte sykefraværsdager med 7 dager i løpet av 6 måneder sammenlignet med UC for sykmeldte med muskel- og skjelettplager. Selv om forskjellene ikke var statistisk signifikante er resultatene lovende.