Prøveforelesning: Hvordan påvirkes familien av alvorlig sykdom hos barn, og hvilke nye problemstillinger reiser behandlingen av barn i hjemmesykehus?
Bedømmelseskomiteen består av
- første opponent: professor Jan Frich, Universitetet i Oslo
- andre opponent: seniorforsker Eva Helena Hansson, Juliane Marie Centret, Rigshospitalet, Danmark
- leder av komiteen: førsteamanuensis Heidi Holmen, OsloMet
Disputasleder er førsteamanuensis Nina M. Kynø, OsloMet.
Hovedveileder er førsteamanuensis Anne-Kari M. Johannessen, OsloMet og Ahus.
Medveiledere er studieleder Ingrid Ruud Knutsen, OsloMet og seniorforsker Anne Werner, Ahus.
Sammendrag av avhandlingen
Avhandlingens tittel: "The significance of working in partnership for nursing collaboration and competence building in hospital-at-home for children: A qualitative study.”
Bakgrunn
Avansert hjemmesykehus til barn omfatter helsetjenester som erstatter sykehusinnleggelse, slik at barnet får sykehusbehandling i eget hjem.
I Norge er avansert hjemmesykehus til barn en tjeneste der sykepleiere fra barneavdelingene kommer til hjem til familiens hus og gir barnet behandling.
Tjenesten har som mål å ivareta barnets og familiens samlede behov, og bidra til en mer normal hverdag i kjente omgivelser med familie og venner i nærheten.
Noen få sykehus har også samarbeidet med kommunenes hjemmesykepleie om behandling. Bakgrunnen for å starte et slikt samarbeid er å nå ut til flere barn, spesielt de som bor langt fra sykehuset de tilhører.
Mål
Det overordnede målet med avhandlingen er å bidra til kunnskap om implikasjoner for sykepleiekompetanse, samarbeid og utdanning når hjemmesykehus til barn gjøres i et samarbeid mellom sykehus og kommunehelsetjeneste.
Metode
Denne avhandlingen har benyttet et kvalitativt design, inspirert av en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming.
Det empiriske materialet er basert på individuelle intervjuer med 26 helsepersonell og 6 foreldre og fokusgruppeintervjuer med 14 helsepersonell; leger, sykepleiere, lærere i sykepleierutdanningen og ledere.
Resultat
Hovedfunnene i avhandlingen er at samarbeid og kompetanse kan forstås i forhold til hverandre; klarer man å skape et godt forhold til hverandre, er det sannsynligvis et resultat av å kunne samarbeide på en god måte.
Dette er også et godt utgangspunkt for å bygge kompetanse. Godt samarbeid skaper forutsetninger for kompetansebygging og kunnskapsdeling.
Å bygge tillitsfulle relasjoner er i seg selv en kompetanse, og omvendt kan usikkerhet i relasjonen om for eksempel hverandres intensjoner, kompetanse eller tillit påvirke samarbeidet på mer negative måter, hvis mistillit oppstår.
Konklusjon
Funnene tyder på at arbeidet med å etablere et tillitsfullt forhold og trygg allianse med syke barn og deres familier i HAH er av stor betydning.
Når man planlegger å øke og forbedre fagfolks kompetanse, må det være kunnskapsdeling og ikke bare kunnskapsoverføring fordi man i samarbeid trenger kunnskap om hverandres yrkesutøvelse.
Å kunne samarbeide er en kompetanse i seg selv. Dersom sykepleiere som jobber i HAH for barn har gjensidig kunnskap om hverandre kan dette bidra til bedre samarbeid og bedre betingelser for kompetansebygging som igjen kan styrke pasientsikkerheten.
Samarbeid med omsorgspersoner (nære pårørende) har også en relasjonell side, og partnerskap mellom foreldre og sykepleiere skapes gjennom forhandlinger og kontinuitet i omsorgen.
Det er behov for å formalisere samarbeidsavtaler som regulerer plikter, rettigheter og finansiering mellom sykehus og kommune dersom de skal drive AHS for barn sammen.
