Disputas: Aud Kirsten Innjord

Denne avhandlingen setter søkelys på det å være ung og syk og under arbeidsavklaring i Nav. Gjennom en kvalitativ forskningsprosess har jeg undersøkt hvordan unge som mottar arbeidsavklaringspenger opplever situasjonen. Arbeidsavklaringspenger er en inntektssikringsordning for dem som har fått vurdert arbeidsevnen nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom (Folketrygdloven, 1997). Ordningen ble innført i 2010 og den politiske visjonen var at flere med helseutfordringer skulle komme raskere i arbeid, i tråd med overordnede mål i velferdspolitikken. En stabil trend gjennom flere år har vært at unge under 30 år mottar arbeidsavklaringspenger over lang tid, de fleste med bakgrunn i psykiske helseproblemer. Avhandlingens problemstilling er: Hvordan opplever unge situasjonen med å være syk og under arbeidsavklaring?

Et kritisk kulturanalytisk perspektiv ligger til grunn for å undersøke hvordan de som mottar arbeidsavklaringspenger selv opplever situasjonen. Metodisk framgangsmåte og analyse tar utgangspunkt i en refleksiv fortolkende tilnærming. Datamaterialet består av intervjuer med 14 unge voksne mellom 20 og 30 år, hvorav ni kvinner og fem menn, som mottok arbeidsavklaringspenger.

Som resultat av en induktiv forskningsprosess viser studien i første rekke hvordan unges opplevelse av å være syk og under arbeidsavklaring kan ses som et arbeid i seg selv. De unges egne beskrivelser av å leve med helseutfordringer førte til at et utvidet arbeidsbegrep (Wadel, 1977) ble tatt i bruk i analysen av datamaterialet. Studien viser hvordan psykiske og fysiske helseproblemer hadde betydning for, og preget de unge sitt hverdagsliv på mange måter. Smerter, angst, uro og utmattelse gjorde dagene variable og uforutsigbare, og begrenset aktivitetsnivå og tempo både i dagligdagse gjøremål og i arbeidsavklaringen. De hadde behov for at helseproblemer de selv kjente på kroppen ble sett, forstått og tatt på alvor i arbeidsavklaringen. Studien viser i tillegg at de unge ønsket å komme ut i arbeidslivet, men helseutfordringene gjorde at de ikke alltid klarte det. Dette satte dem i en særlig ambivalent og sårbar situasjon, som kan fortolkes i lys av lønnsarbeidets sterke betydning i samfunnet.

Avhandlingen konkluderer med at situasjonen slik de unge opplevde den, ikke er en passiv tilværelse, men består av en rekke aktiviteter som kan ses som arbeid. Avhandlingen føyer seg med dette inn i rekken av forskningsbasert kunnskap som viser at helseutfordringer har vesentlig betydning for tilknytningen til arbeidslivet. Arbeidet med å være syk og under arbeidsavklaring kan knyttes til målet om at flest mulig skal delta i arbeidslivet, og dermed til verdiskapingen i samfunnet. Den avsluttende diskusjonen dreier seg om at det å leve med helseproblemer er et arbeid som krever tid og energi, og som må tas på alvor i politikkutforming og i det sosiale arbeidet med mennesker som står utenfor arbeidslivet.