Disputas: Flavia Devonas Hoffmann

Lærer-kunstner-samarbeid er blitt vanlig i skolen, men lærere er i liten grad forberedt på slike samarbeid. Denne artikkelbaserte avhandlingen undersøker hvordan lærerutdanningene kan forberede lærerstudentene på samarbeid med kunstnere gjennom å skape forbindelser mellom utdannings- og kunstpraksiser. Det engelske begrepet «alingment» brukes for å forstå forholdet mellom lærere og kunstnere som i sitt daglige arbeid jobber med ulike mål, kunnskapsdomener og praksiser.

Den empiriske konteksten er arbeidet med designet av et nytt kurs i lærerutdanningen som skal forberede studentene på kommende lærer-kunstnersamarbeid. Den Kulturelle Skolesekken (DKS), et norsk program som tilrettelegger for kunstbesøk i skolen, brukes som case. Primærdata består av videoopptak av workshops hvor deltakere fra utdanningsfeltet og kunstfeltet utformer dette kurset. I tillegg brukes artefakter produsert i designprosessen, en spørreundersøkelse og refleksjonsnotater.

Forskningsspørsmål

Med utgangspunkt i sosiomaterielle teorier og sosial praksisteori, setter jeg analytisk fokus på relasjonene mellom menneskelige og ikke-menneskelige elementer av utdannings- og kunstpraksis i sosiomaterielle konstellasjoner (engelsk: «sociomaterial arrangements»).

Med dette som utgangspunkt, undersøker jeg følgende spørsmål:

• Hvordan kan relasjoner mellom utdannings- og kunstpraksis skapes i lærerutdanningen for å forberede lærerstudenter på lærer-kunstnersamarbeid?
• Hvilke forhold muliggjør relasjoner mellom utdannings- og kunstpraksis i lærerutdanningen?
• Hvordan kan relasjonene konseptualiseres?

Forskningsspørsmålene diskuteres på grunnlag av tre artikler.

Artiklene

Den første artikkelen undersøker hvordan en nyutviklet designmetode kalt Choreopattern kan brukes i kursutvikling innen lærerutdanningen med sikte på å tilrettelegge for samarbeid på tvers av profesjoner. Choreopattern består av flere stasjoner som deltakere beveger seg mellom, og det brukes kropslige og estetiske tilnærminger i designprosessen.Ved bruk av koreografi som teori, gir artikkelen et bidrag til en forståelse av «alignment» som involverer romlige, mentale og emosjonelle aspekt og viser hvordan deltakerne på ulike måter viser engasjement, «agency» og kunnskap.

I den andre artikkelen følger jeg designprosessen hvor deltakere fra utdanningsfeltet og kunstfeltet utformer kurset. Som del av dette kurset skal lærerstudentene samarbeide med dansekunststudenter om å lage et nytt DKS-prosjekt som de sammen skal implementere som del av lærerstudentenes praksis i skolen. Derfor skal det skapes en felles setting for disse to studentgruppene. Ved å brukematerialitet og relasjonalitet som analytiske ressurser, identifiserte jeg tre mønstre i hvordan forbindelser ble skapt mellom de to praksisene i lærerutdanningen: konvergens, kollektiv gjennomføring og bindende segmentering. Utover det belyser artikkelen materialitetens rolle I designprosessen.

Den tredje artikkelen bidrar konseptuelt til å identifisere hvilke ferdigheter lærerstudenter bør utvikle for å kunne delta i lærer-kunstner-samarbeid skolen som fremtidige yrkesutøvere. Her setter jeg søkelys på hvordan lærere kan dra nytte av kunstnerbesøk i skolen som er preget av det 'ukjente'. Jeg undersøker lærerstudentens posisjonalitet og orientering mot de nye sosiomaterielle omgivelsene som oppstår gjennom kunstnerbesøk. Jeg argumenterer for at studentene bør lære å kroppslig rette seg («attune») mot handlingsmulighetene («affordances») som oppstår når kunstnere besøker skolen. For at lærerstudentene skal utvikle slike ferdigheter, kan lærerutdanningen skape en sosiomaterial omgivelse som ligner lærer-kunstner samarbeid.

Funn

På tvers av artiklene viser funnene hvordan sosiomaterielle ordninger kan utformes ved å skape relasjoner mellom de menneskelige og ikke-menneskelige elementene i utdannings- og kunstpraksis. Jeg videreutvikler det konseptuelle potensialet til «alignment» i form av rettethet, tilknytning og posisjonalitet («directedness, connectedness, positionality») for å fange opp kvaliteter og trekk ved forholdet mellom undervisnings- og kunstpraksis. 

Fra dette perspektivet handler ikke forberedelsen av lærerstudenter for lærer-kunstner-samarbeid om å gi makt eller utjevne asymmetrier, men om å skape en sosiomateriell ordning der ressursene fra både utdannings- og kunstpraksis bringes i samsvar. 

Videre diskuterer avhandlingen hvordan materialitet og kroppsliggjorte møter kan muliggjøre forbindelser mellom praksisene. I diskusjonen fremhever jeg en rekke implikasjoner for lærerutdanning, lærer-kunstner-samarbeid og videre forskning.