Disputas: Håvard Aaslund

Denne avhandlingen er en deltakende aksjonsforskningsstudie av egenorganisering blant mennesker som opplever bostedsløshet. Studien baserer seg på boligprosjektet «Karigate» – et beboerstyrt fellesskap med demokratisk styrte bedrifter, for mennesker som sto langt unna bolig- og arbeidsmarkedet. Gjennom å studere boligprosjektets mål om å skape noe nytt på boligmarkedet, og ved å mobilisere mennesker som selv har opplevd bostedsløshet, er avhandlingens formål å bidra til økt kunnskap om barrierer og muligheter for egenorganisering blant mennesker som har utfordrende bosituasjoner. Problemstillingen for avhandlingen er: Hvilke forhold har betydning for egenorganisering blant mennesker som opplever bostedsløshet, og på hvilken måte?

Et sentralt utgangspunkt for avhandlingen er å forstå egenorganisering som en kollektiv handling. Studien er derfor inspirert av teorier om sosiale bevegelser, der kollektiv handling forstås som resultat av prosesser knyttet til kollektiv identitet, kollektiv innramming, ressursmobilisering og politisk mulighetsrom. Identitet og posisjonering, stigma og demokratisk deltakelse er også sentrale perspektiv for å forstå utviklingen av den kollektive handlingen. Studien er forankret i et kritisk realistisk vitenskapssyn, hvilket innebærer en forståelse av at praksis og eksperimenter representerer en mulighet til å utprøve potensialer i en uferdig verden. 

Sosiale strukturer konstitueres av et sett posisjoner som inntas av aktører, og som utgjør strukturelle betingelser som aktørene kan gjenskape og omdanne gjennom sine aktiviteter. Deltakende aksjonsforskning og en kritisk-utopisk innretning gir mulighet til å utforske og utfordre grenselandet for hvilke former for egenorganisering som anses som mulig, gjennom å realisere visjoner om hva verden kan bli (Mathiesen 2011; Melucci 1992).  

Avhandlingen baserer seg på et fireårig prosjekt for å etablere «Karigate». Prosjektet ble igangsatt av en gruppe kvinner på en akuttovernatting, som i samarbeid med sosialarbeidere, meg som forsker og en frivillig organisasjon, planla, implementerte og gjennomførte prosjektet. Både aksjonen og kunnskapsproduksjonen har vært gjennomført i samarbeid mellom forskeren og deltakerne i «Karigate», gjennom kontinuerlig å veksle mellom konkret utprøving, dataproduksjon, dialog og refleksjon. Data består av feltnotater, kvalitative intervjuer, refleksjonsmøter og dokumenter, analysert i samarbeid med deltakerne.

Resultatene viser tre sentrale funn som bidrar til å forstå mulighetene for egenorganisering blant bostedsløse: Det første er hvordan egenorganisering ble hemmet av deltakernes opplevelse av stigma og institusjonalisering, blant annet konkretisert via hvordan de opplevde seg fastlåst gjennom språkbruk. Det andre funnet er hvordan bevisstgjøring om betydningen av språk og uttrykk, var avgjørende for utvikling av en kollektiv identitet, «vi»-følelse og en samlende fortelling om «Karigate». Det tredje funnet er hvordan organiseringen av prosjektet og relasjonen til den frivillige organisasjonen, ble avgjørende for prosjektets framvekst og avslutning.

Avhandlingens resultater er formidlet gjennom fire vitenskapelige artikler. 

Artikkel 1 viser hvordan arbeid med språk var nødvendig for å bevisstgjøre deltakerne, forskeren og omverdenen om kategorier og begreper som begrenset handlingsrommet, mulighetene og horisonten for egenorganisering. Ved å utfordre begreper som holdt deltakerne tilbake i stigmatiserte posisjoner, som bruker, brukerstyring, aktivitet, botilbud og rusmisbruker, ble en bevisstgjøringsprosess igangsatt. Denne prosessen er viktig å anerkjenne som kunnskap som muliggjorde praktiske muligheter for å realisere «Karigate». 

Artikkel 2 viser hvordan kollektiv identitet og kollektiv handling påvirket hverandre gjensidig i møtet mellom initiativtakerne og deltakere som kom til. Deltakerne utviklet kollektiv identitet gjennom prosesser karakterisert av grensedragninger mot omverdenen, bevisstgjøring knyttet til språk, idéen og fortellingen om prosjektet, samt forhandlinger om prosjektutforming., Den kollektive identiteten vokste også fram av spenningen mellom identitetspolitiske målsetninger og ambisjoner om materiell endring. 

Artikkel 3 viser betydningen av prosjektorganisering og relasjonen til den frivillige organisasjonen. I artikkelen analyseres hvordan relasjonen mellom deltakerne, forskeren og organisasjonen endret seg gjennom prosjektperioden. Særlig viktig er det å forstå hvordan graden av medvirkning varierte i ulike faser. Ressursene fra organisasjonen var nødvendige for å realisere prosjektet. Samtidig viser artikkelen hvordan flere utfordringer bidro til sterk avhengighet og kooptering av egenorganiseringen; utfordringene var knyttet til maktforskjeller, til forståelsen av medvirkning, prosjektorganisering og til frivillige organisasjoners rolle som både tjenesteyter og talerør for vanskeligstilte. 

Artikkel 4 drøfter dette funnet i en analyse av utfordringer i møtet mellom marginaliserte gruppers kollektive handlinger og hjelpeapparatets reaksjoner på dem. I artikkelen diskuterer vi at slike prosesser er påvirket av politisk kontekst, institusjonelle forhold, kollektiv innramming og identitet, og vi utvikler en modell for å reflektere over slike prosesser.

Samlet sett belyser avhandlingen hvordan egenorganisering blant bostedsløse er påvirket av prosesser knyttet til identitet, kollektiv handling, ressursmobilisering og organisatoriske forhold. Resultatene avdekker ny kunnskap om bostedsløses behov, ressurser og muligheter, samt barrierer knyttet til stigma og organisatoriske forhold. Koblingen mellom språk og bevisstgjøring, kollektiv identitet og kollektiv handling framstår som spesielt viktig for å forstå framveksten av egenorganiseringen. Bevisstgjøring og identitetsarbeid var ikke bare et mål i seg selv, men et nødvendig middel for å jobbe med å bedre de materielle forutsetningene.