Disputas: Ingvill Gjerdrum Maus

Denne ph.d.-avhandlingen består av tre artikler og en kappe som omhandler et forsknings-prosjekt om hvordan håndverksbasert designundervisning kan styrke ungdomsskoleelevers utvikling av designkompetanse for bærekraft. 

Studien imøtekommer behovet for forsknings-basert kunnskap om operasjonalisert undervisning og elevers erfarte læring om design og bærekraft i det norske skolefaget Kunst og håndverk, og bidrar gjennom dette til utvikling av Utdanning for bærekraftig utvikling (UBU) i grunnskolen. 

Jeg har tilnærmet meg temaet med hovedforskningsspørsmålet: Hvilke muligheter og utfordringer ligger i håndverksbasert designundervisning for å styrke ungdommers designkompetanse for bærekraft?

Forskningsprosjektet ble gjennomført som en aksjonsforskningsstudie informert av semi-strukturerte gruppeintervju, i samarbeid med elever og to lærere i faget Kunst og håndverk i en norsk ungdomsskole i 2015–2016. 

De semistrukturerte gruppeintervjuene i den første casestudien, kalt Case Keramikk, omfattet sju elever i 10. klasse (alder 15–16 år) som deltok i et prosjekt der de laget enten en bruksgjenstand eller en skulptur i keramisk leire. Aksjonsforskningen i den andre casestudien, kalt Case Sveip, omfattet 26 elever i 8. klasse (alder 12–13 år), som deltok i et prosjekt der de laget treesker i sveipeteknikk. 

Datamaterialet består av videotranskripsjoner, tidsregistreringer, observasjonsnotater og skriftlige elev-besvarelser på oppgaver og egenvurderingsspørsmål.

Det teoretiske perspektivet i avhandlingen er at utvikling av ungdommers designkompetanse for bærekraft er et sentralt mål for den håndverksbaserte designundervisningen. Design-kompetanse er her forstått som praktisk kunnskap i produktdesign som støtter utvikling av bærekraftige miljø, i henhold til Nielsen og Brænne’s (2013) beskrivelse av design literacy. 

Elevenes utvikling av designkompetanse er forstått som en prosess som oppstår i arbeid med praktiske eksempler der elevene bruker sin kritiske tenkning, vurderingsevne, vilje og fantasi i møte med kunnskap om design for bærekraft (DfB), i tråd med teori om kategorial danning for utvikling av helhetlig kunnskap (Klafki, 1959/2001, 1985/2001). 

Blant resultatene er to modeller med tilhørende analyser av de to casestudiene, som viser muligheter og utfordringer for å styrke designkompetanse hos ungdom. 

I Artikkel 1 presenterer jeg to motstridende elevsynspunkt på miljøhensyn som enten et nyttig tema i design og håndverk eller som et forstyrrende tema som vil endre undervisningspraksisen i retning av mer teoretisk arbeid. Jeg anvender disse synspunktene i utviklingen av Modell av undervisningspraksis i DfB, variasjon 1 (Maus, 2017, s. 164). 

Denne modellen skisserer elevenes arbeid med sitt eget designprodukt, informasjonen om produktets potensielle miljøpåvirkning og den gjensidige påvirkningen mellom disse. Jeg diskuterer muligheten for å eksemplifisere DfB i elevenes designprodukter og produksjonsprosesser, og gjennom dette fremme elevens forståelse av miljøhensyn som et relevant tema. 

I Artikkel 2 og 3 studerer jeg to tilnærminger til elevarbeid med eksempler på DfB prinsipper og praksiser i håndverksbasert design. I tillegg bruker jeg Modell av undervisningspraksis i DfB, variasjon 2, 3 og 4 i diskusjoner av resultatene i begge artiklene og i kappen.

Artikkel 2 presenterer Modell av livsløpstenkning (LLT) i håndverksbasert design (Maus, 2019a) som visualiserer mulighetene for at elever kan bruke erfart læring fra håndverksbasert design i LLT om produktene sine, som var lokalisert i Case Keramikk. 

Elevene brukte erfart læring som samsvarer med DfB praksiser for øko-effektivitet, sirkulær ressursbruk og produkt holdbarhet i produktenes produksjonsfase, samt de ulike egenskapene i materialer, produkter og produksjonsprosesser som er avgjørende for å utføre disse DfB-praksisene i material-utvinning, bruk og avhending av produktene. 

Artikkel 3 presenterer operasjonalisert undervisning og elevers erfarte læring fra håndverksbasert DfB i Case Sveip. Dataene omfatter elevens refleksjoner i introduksjoner og oppgaver der DfB prinsipper og praksiser er eksemplifisert i deres egne håndverksbaserte design produkter, samt elevenes egenvurdering av sitt erfarte læringsutbytte. Elevene ga uttrykk for at de opplevde DfB som forståelig og relevant. 

Imidlertid indikerer egenvurderings-resultatene at elevene var kommet lenger i utvikling av designkompetanse om DfB praksiser for øko-effektivitet og sirkulær ressursbruk som reduserer produkters direkte miljøpåvirkning, enn DfB praksiser for produktholdbarhet som reduser produkters indirekte miljøpåvirkning. Jeg diskuterer om dette utfallet kan skyldes de ulike egenskapene til disse DfB praksisene.

Forskningsprosjektet startet med elevers bekymringer for at temaet bærekraft vil forstyrre det praktiske arbeidet. Imidlertid viser casestudiene at elevene syntes DfB var nyttig, samt at deres refleksjoner over temaet tok begrenset tid (i.e. 1,8% i Case Keramikk og 7,5% i Case Sveip). 

Denne tiden ble anvendt i situasjoner der elevene tok avgjørelser om design i skisser, arbeidstegninger og materialvalg, og mens elevene vurderte de ferdige produktene sine med bruk av ervervet kompetanse om materialer, produkter og produksjon. Her ser jeg muligheter for å styrke ungdoms designkompetanse for bærekraft.