Disputas Irene Vestøl

Bakgrunn: Fysisk aktivitet har potensiale til å gi eldre mennesker bedre helse. Dette doktorgradsprosjektets hensikt er å: (1) beskrive eldre menneskers erfaringer med deltakelse i og oppfølging av et ni måneder langt gruppebasert treningsprogram i kommunal regi; (2) undersøke hvordan eldre mennesker som hadde deltatt i et evidensbasert treningsprogram med individuell instruksjon i løpet av de tre første ukene etter en etter hoftebrudds operasjon beskrev deres relasjon til instruktøren/terapeuten og hvorvidt denne relasjonen bidro til gjennomføring av programmet; (3) undersøke eldre menneskers refleksjoner og tanker om deres deltakelse i det evidens-baserte  High-Intensity Functional Exercise Program (HIFE) i løpet av de første 3 ukers rehabilitering etter en hoftebrudds operasjon; og (4) undersøke og beskrive hjemmeboende eldre menneskers erfaringer med kommunale rehabiliteringstjenester som inneholdt fysisk aktivitet/trening, etter at de hadde gjennomgått en hoftebrudds operasjon. 

Metode: Prosjektet fulgte et kvalitativt design ved bruk av semistrukturerte dybdeintervjuer av 47 eldre mennesker mellom 67 og 95 år som enten hadde deltatt i et ni måneder langt gruppebasert treningsprogram i kommunal regi, et evidensbasert treningsprogram med individuell instruksjon i løpet av de tre første ukene etter lårhalsbrudd operasjon, eller hadde mottatt kommunale rehabiliteringstjenester som inneholdt fysisk aktivitet innenfor en tidsperiode på åtte måneder etter en hoftebrudds operasjon. Data fra dybdeintervjuene ble analysert tematisk ved hjelp av systematisk tekst kondensering (STC). Salutogenese, terapeutisk allianse og recovery ble brukt som teoretiske og konseptuelle rammeverk i studien.

Resultat: Motivasjon til deltakelse og gjennomføring av gruppebasert trening, erfart av tre menn og fire kvinner over 80 år, ble synliggjort gjennom analysen i fire hovedtemaer: (1) Erfaringer med helseutfordringer: Et meningsfullt utgangspunkt; (2) Deltakelse motivert av økt livsmestring; (3) Forståelighet gjennom kyndig instruksjon og (4) Sosial og profesjonell støtte fremmer motivasjon. Å delta på gruppetreningen betydde positive endringer i fysiske, mentale og sosiale funksjoner som bidro til å øke deltakernes motivasjon til å opprettholde deltakelse og førte til positive adferdsendringer som var viktige i deres hverdagsliv (artikkel 1). Hvordan eldre (13 kvinner og seks menn) som hadde deltatt i en evidensbasert treningsintervensjon med individuell instruksjon erfarte relasjonen til instruktøren/terapeuten, ble beskrevet i et overordnet tema som fremkom gjennom analysen: “Terapeutisk allianse er et fortolkende filter for deltakernes erfaringer” (artikkel 2). Dette overordnede temaet inkluderte tre individuelle temaer som løftet fram grunnleggende behov i relasjonen mellom deltaker og instruktør/terapeut som tillit, forståelse og gjensidig respekt (artikkel 2), som alle var viktige for motivasjon og gjennomføring av programmet. I artikkel 3 fordelte erfaringene fra de 19 deltakerne seg over fem temaer som knyttet mobilitet til eksistens, selvbilde, selvstendighet, relasjoner og positive følelser, med et gjennomgående tema som var: “Trening er nøkkelen til å gjenopprette mobilitet og følelse av sammenheng (SOC) i hverdagslivet.” Disse resultatene viste viktigheten av trening som en strategi for å gjenvinne mobilitet som igjen relaterte til dypere eksistensielle nivå hos deltakerne. Erfaringene til de fem menn og 16 kvinner som gjennomgikk kommunal rehabilitering som inneholdt fysisk aktivitet etter en lårhalsbrudd operasjon, viste seg i fire beslektede temaer: (1) Det deltakerne brakte med seg inn i recovery-situasjonen var betydningsfullt; (2) Støtte gjennom individuelt tilpassede rehabiliteringstjenester som inneholder fysisk aktivitet, - er nøkkelen til recovery etter en lårhalsbrudd operasjon; (3) Behovet for profesjonell hjelp på reisen fra hjelpeløshet og sårbarhet til å bli mer aktiv og trygg; og (4) Å gjøre fremskritt og gjenvinne funksjon er kjernen i recovery.

Konklusjon: Erfaringene med å delta i gruppetrening var assosiert med bedre coping og bedre evne til å fylle roller og mestre viktige livsområder. Instruktørens kunnskap og evne til å tilpasse instruksjonen til den enkelte var viktig for deltakernes gjennomføring av programmet. Terapeutisk allianse er en uunnværlig del av enhver terapi og relasjonell kunnskap og kompetanse ble understreket som en betingelse for overføring av profesjonell kunnskap i instruksjonen av fysisk aktivitet/trening til eldre mennesker i en recovery situasjon. Funn fra dette prosjektet, understreker viktigheten av fysisk aktivitet/trening som en strategi for å gjenvinne mobilitet, illustrert gjennom den essensielle rollen det har i deltakernes liv etter å ha opplevd et lårhalsbrudd. Fysisk aktivitet viste seg videre å være et aspekt ved rehabiliteringstjenesten som bidro til recovery på lang sikt for pasienter etter lårhalsbrudd. Praksis og regelverk burde være mer sensitivt overfor eldre menneskers motivasjonsfaktorer for deltakelse og gjennomføring av treningsprogrammer. Funn fra dette prosjektet kan videre være nyttig for terapeuter som jobber i klinisk praksis og, særlig for de som jobber med sårbare grupper. Deltakerne så ut til å være prisgitt kommunens prioriteringer når det gjaldt mengde og kvalitet på rehabiliteringstjenester de mottok, noe som bør undersøkes kritisk på alle nivå.