Disputas: Joakim Finne

Evidensbasert praksis (EBP) blir stadig en viktigere del av praksisen til sosialarbeidere. Til tross for økende forskning på EBP, er konseptet lite utforsket i en norsk kontekst. For å øke kunnskapen om og praksisen av EBP, er det nødvendig å studere hvordan sosialarbeidere forstår og forholder seg til konseptet. Det overordnede målet med denne doktoravhandlingen er å utforske sosialarbeideres holdninger til og praksis av EBP. I det teoretiske rammeverket anvendes «multicomponent model of attitude» og «theory of planned behavior» til å forstå holdninger og atferdsendring. I avhandlingen benyttes en multimetodisk tilnærming som består av undersøkelsesdata fra 2060 sosialarbeidere fra Fellesorganisasjonen og fra 114 sosialarbeiderstudenter. De kvalitative dataene består av 30 intervjuer med 25 sosialarbeidere og fem ledere i NAV og barneverntjenesten.

Avhandlingen består av fire empiriske studier som svarer på tre empiriske problemstillinger. Studie I undersøkte sosialarbeidernes holdninger til og anvendelse av EBP. De kvantitative dataene besto av undersøkelsesdata fra 2060 norske sosialarbeidere. Resultatene tyder på at sosialarbeidere i barnevernet generelt er mindre kritiske til EBP enn de som jobber i NAV, og at kunnskap om EBP kan predikere mindre kritiske holdninger. I tillegg tyder funnene på at sosialarbeidere som bruker manualbaserte- og standardiserte prosedyrer er mindre kritiske til EBP. Disse funnene understreker viktigheten av utdanning og opplæring av EBP.

Studie II undersøkte videre sosialarbeidere og lederes holdninger til EBP. Dataene besto av 30 kvalitative intervjuer med sosialarbeidere og ledere i NAV og barnevernet. Resultatene viste at sosialarbeidere og ledere viste positive holdninger til EBP, selv om de manglet kunnskap og var forvirret om konseptet. Fem barrierer mot EBP ble identifisert: (i) bekymringer om en negativ innvirkning på forholdet til klienten, (ii) mangel på tid, (iii) en top-down implementering, (iv) begrensning av sosialarbeideres autonome beslutningstaking, og at (v) EBP-modeller ikke alltid passer klienten eller familiens behov. Disse funnene viser viktigheten av å forstå implementeringsstrategier for EBP, for eksempel aktivt å engasjere sosialarbeideren i implementeringsprosessen. Selv om EBP blir en viktigere del av sosialt arbeid, oppfattes den fortsatt til en viss grad som representant for positivistiske tradisjoner, noe som fremhever viktigheten av utdanning og opplæring i EBP.

Studie III benytter en multimetodisk tilnærming for å undersøke sosialarbeideres bruk av kunnskap i praksis, og hvilke kunnskapskilder som oftest benyttes. Dataene besto av undersøkelsesdata fra 2060 sosialarbeidere og 30 kvalitative intervjuer med sosialarbeidere i NAV og barnevernet. De kvantitative resultatene viste at de tre vanligste kunnskapskildene blant deltakerne var klienter, arbeidserfaring og kolleger. På samme måte viste de kvalitative dataene at sosialarbeidernes vanligste kunnskapskilder var yrkeserfaring, kolleger, veiledere og klienter. Resultatene understreker viktigheten av å lære sosialarbeidere å kritisk vurdere forskning.

Studie IV undersøkte sosialarbeiderstudenters holdninger til empirisk støttede behandlinger. De kvantitative dataene besto av undersøkelsesdata fra 114 studenter fra bachelor- og masterprogrammer i sosialt arbeid og i barnevernet. Funnene tyder på at masterstudenter er mer positive til ESTs og EBP sammenlignet med bachelorstudenter. Mindre grad av rapportert trening i EBP var assosiert med mer kritiske holdninger til konseptet, noe som tyder på at opplæring i EBP bidrar til å legge til rette for mer positive holdninger. Disse funnene indikerer at det er behov for å legge vekt på EBP i utdanning for å øke positive holdninger og utøvelse av EBP, og et behov for å lære sosialarbeiderstudenter å kritisk vurdere forskning.

Denne avhandlingen gir ny innsikt i og kunnskap om EBP, og viser viktigheten av å fremme sosialarbeideres kunnskap om EBP-prosessen for å styrke forholdet mellom teori og praksis. Det er mangel på organisatorisk støtte for implementering av EBP, og lederstøtte er sentralt i å legge til rette for EBP i praksis. Misforståelser og feilaktige fremstillinger rundt konseptet er imidlertid fortsatt tydelige i sosialsektoren. Disse funnene viser viktigheten av å integrere EBP i utdanningen for å øke sosialarbeidernes kjennskap til konseptet. «Theory of planned behavior» viser at et viktig aspekt ved undervisning av EBP innebære å undervise i kritisk vurdering av forskningsevidens for å forbedre studentenes beredskap og holdninger til EBP. Denne avhandlingen drøfter levedyktigheten til EBP i sosialt arbeid. Funnene har implikasjoner for fremtidig praksis, da de argumenterer for viktigheten av å bruke forskning og evidens i praksis og utdanning, samt vektlegge begrunnelsen for hvordan disse faglige tilnærmingene er integrert med dagens praksis.