Disputas: Kamilla Aslaksen

Amtmannens døtre av Camilla Collett kom ut i 1854 og 1855 og er regnet som Norges første moderne roman. Den er en litterær utforskning av de symbolske og materielle betingelser mennesker lever ved, gjennom en skildring av et borgerlig miljø i periferien av Europa under modernitetens tidlige fase. Med utgangspunkt i Walter Benjamins begrep «verkets liv» og ut fra bokhistoriske perspektiver, belyser avhandlingen romanen som et sosialt, symbolsk og materielt situert fenomen. Med den forutsetning at 1800-tallets litterære felt og frembringelser må forstås i lys av tidens symbolske og materielle deling av kjønnene i to «sfærer», undersøkes romanen ut fra fire dimensjoner.

(1) En av forutsetningene Amtmannens døtre hviler på, er det tidlige 1800-tallets ekspanderende bokindustri. Med over 150 referanser til bøker, lesing og lesere inntar bøker en sentral plass i Colletts realistiske romanunivers. Ved å lese Amtmannens døtre som et «bibliotek», og å undersøke lesingens funksjon, viser avhandlingen hvordan bøker og lesing former sinn, ideer og relasjoner. Via symbolske univers formidlet blant annet gjennom den oversatte romanlitteraturen, utforsker og utfordrer Amtmannens døtre modernitetens doble kjønnsdiskurs og dens alvorlige konsekvenser.

(2) Mottakelsen av Amtmannens døtre i utgivelsesåret undersøkes som et bredt, bokhistorisk fenomen. Sammenliknet med samtidige bokutgivelser av for eksempel Ibsen, var interessen for Colletts roman intens. Romanen utfordret både etiske og estetiske vurderingskriterier, spesielt med hensyn til kjønn. Mottakelsen, blant annet ved for første gang å diskutere «den norske tendensromanen», la grunnlaget for en moderne litteraturkritikk i Norge.

(3) Collett publiserte Amtmandens Døttre (1855) anonymt, og brukte senere signaturpseudonymet «Forfatteren til Amtmandens Døttre». Avhandlingen undersøker (det manglende) forfatternavnets sosiale (Foucault) og paratekstuelle (Genette) funksjon i Amtmannens døtres liv. Anonymiteten handlet nok om å underlegge seg 1800-tallets kjønnede grensemarkeringer, men viste seg også å fungere dempende på typiske ad feminam-lesninger av romanen. Signaturpseudonymet imøtekom 1800-tallets nye symbolske og materielle krav til forfatteren, der forfatternavnet nå var blitt en viktig ressurs i bokmarkedet.

(4) Den fjerde og siste dimensjonen som utforskes, er Amtmannens døtres materielle liv. Bind, sats, paratekster osv. i Amtmannens døtre-utgaver fra 1854 frem til i dag, undersøkes. Forholdet mellom tekst, materialitet og meningsdannelse drøftes (McKenzie), og deres ulike teknologiske betingelser og funksjoner i skiftende litterære offentligheter, analyseres.