Disputas: Lotte Cathrin Andersen

Tema i denne avhandlingen er situasjonelt og kunnskapsbasert sosialt arbeid. Mer konkret utforsker jeg hva situasjonelt sosialt arbeid innebærer i en barnehuskontekst, og hva som kan forstås som individuelle og institusjonelle forutsetninger for å utøve situasjonelt og kunnskapsbasert sosialt arbeid mer generelt. Jeg er dermed opptatt både av hva det fordrer av sosialarbeidere å utøve slikt arbeid, og av hvilke institusjonelle rammer som må være til stede.

Bakteppe for studien

Et sentralt bakteppe for studien, er den pågående, internasjonale bekymringen for situasjonelt sosialt arbeids samtidsbetingelser. I særlig grad blir presset mot slike arbeidsmåter knyttet til dominerende diskurser om New Public Management (NPM) som styringsverktøy og evidensbasert praksis (EBP) som kunnskapsgrunnlag for sosialt arbeid. Flere forskere har pekt på at forhåndsdefinerte og standardiserte løsninger for hvordan sosialarbeidere skal gå frem i saksarbeid, gjør det vanskelig å tilpasse intervensjoner i tråd med klienters faktiske behov og situasjon. Få har imidlertid studert hva som muliggjør situasjonelle sosialarbeiderpraksiser, slik jeg gjør i denne avhandlingen.

Case

Caset jeg trekker på er «barnehusarbeidet». Barnehusarbeid referer her til arbeidet som utøves av sosialfaglige rådgivere ansatt ved Statens barnehus (barnehusene) i Norge. Barnehusmodellen er samlokalisert og tverrfaglig, og har et dobbelt mandat: den skal bidra til å sluse saker gjennom rettsapparatet på en tilrettelagt måte og samtidig sørge for at barn som blir avhørt, får riktig og koordinert hjelp i etterkant. Modellen stammer opprinnelig fra Island, og har siden spredt seg til de øvrige nordiske landene samt til en rekke andre europeiske land. Foreløpig har ingen studert hvordan barnehusarbeidet har materialisert seg i de ulike landene der den er blitt implementert. Vi vet derfor lite om det faktiske tilbudet som møter barn som er i berøring med ulike adapsjoner av modellen. En sentral ambisjon i denne studien er derfor å beskrive og teoretisere det norske barnehusarbeidet, og hva som er bakgrunnen for arbeidet som har utviklet seg.

Metode

Som helhet bindes avhandlingen sammen av en praksisbasert ontologi, et Bourdieu-inspirert praksisteoretisk rammeverk, og en sterk metodologi om praksis. Metodene jeg har benyttet i prosjektet er skygging i kombinasjon med kvalitative intervjuer. Det empiriske materialet ble samlet inn i forbindelse med et 8 uker langt feltarbeid ved 3 norske barnehus i 2018.

Tre artikler

Funnene i avhandlingen er presentert i tre artikler. I artikkel 1 utforsker jeg hvordan barnehusarbeidet kan begrepsfestes og forstås. Jeg argumenterer for at arbeidet kan begrepsfestes som «mellomromsarbeid», og forstås som en spesielt kontekst-sensitiv måte å arbeide på, der hovedhensikten er å identifisere og kompensere for mangler eller svakheter i tilbudet og relasjonene som omgir det enkelte barn i konkrete saker. I artikkel 2 utforsker jeg hvilket kunnskapsgrunnlag rådgiverne ved barnehus trekker på, og hvordan de anvender kunnskap i praksis, når de utøver mellomromsarbeidet.  Jeg beskriver at rådgiverne trekker på en kombinasjon av formelle kunnskapskilder, erfaringsbasert kunnskap, og sakspartikulære hensyn, og betegner kunnskapsbruken deres som «fronetisk guidet».

Artikkel 3 omhandler de institusjonelle forutsetningene for mellomromsarbeid som situasjonelt sosialt arbeid, og tematiserer hva som kan komme til å true praksisen i fremtiden og hvordan arbeidet kan bevares over tid. Jeg beskriver situasjonelle sosialarbeiderpraksiser som sårbare, fordi de står i fare for både å rammes inn av økt standardisering «oven-fra-og-ned», og en indredrevet prosess mot «renere» arbeidsmåter motivert av status (profesjonell regresjon). Mot denne bakgrunnen argumenterer jeg for at økt standardisering kan være nødvendig for å bevare situasjonelle praksiser over tid.

Avhandlingens bidrag

Avhandlingens kunnskapsbidrag har en rekke implikasjoner. For eksempel kan begrepsfestingen av barnehusarbeidet som mellomromsarbeid antas å ha bidratt med klarhet og retning til arbeidet ved barnehusene. Den teoretiske og metodologiske bakgrunnen for begrepsfestingen er også av betydning. Jeg argumenterer for en økt bruk av tilnærminger som tillater forskeren å studere kontekstuelle dimensjoner ved praksis i studier av velferdsprofesjoner. Dette blant annet for å fange tause dimensjoner ved arbeid og eventuelle kontekstuelle mønstre i praksis. Videre argumenterer jeg for at sentrale forutsetninger for situasjonelt og kunnskapsbasert sosialt arbeid i praksis, er lang erfaring fra det konkrete praksisfeltet (på individnivå), samt løse regulerende rammer i en tidlig fase, som senere erstattes med økt regulering tuftet på praksisen som har etablert seg (på institusjonelt nivå).

Avhandlingen bidrar også med teoriutvikling og nyanseringer til to kjernediskusjoner i litteraturen om sosialt arbeid. Betegnelsen fronetisk guidet bruk av kunnskap kan sies å innebære en mellomposisjon i kunnskapsdebatten, der erfaringsbasert og evidensbasert kunnskap ofte blir beskrevet som motpoler. Jeg utfordrer også det dikotomiske skillet i litteraturen mellom standardisering versus profesjonell autonomi. Dette gjør jeg gjennom å vise til at balansen mellom de to kan være nødvendig å endre over tid dersom situasjonelle praksiser skal vedvare, og gjennom å introdusere teorien om profesjonell regresjon i debatten.