Disputas: Marianne Buen Sommerfeldt

Denne avhandlingen er en kvalitativ studie om sosialt arbeid på barneverninstitusjoner, som bygger på tre delstudier, som med hver sin inngang ser på handlingsrommet for å utvikle relasjoner mellom ungdom og ansatte ved barneverninstitusjoner. De tre datasettene består av kvalitative intervjuer med ungdom, lydopptak av ansattes drøftinger med hverandre, samt institusjonsplaner fra i dag, 1850-tallet og 1950-tallet. På hver sin måte peker analysene av disse datasettene på betingelser og diskurser som preger relasjonelle praksiser mellom ungdom og ansatte. Den overordnede problemstillingen er: Hvordan gir barneverninstitusjonen handlingsrom for å utvikle relasjoner mellom ungdom og ansatte?  

Avhandlingen anlegger en poststrukturalistisk vitenskapsteoretisk posisjon som innebærer en avvisning av muligheten til å finne et fenomens kjerne, og en forskyvning til å rette forskningen mot hva som fremstår som virkelig. Med dette som utgangspunkt søker avhandlingen etter hva som fremstår som handlingsrommet for å inngå i anerkjennende relasjoner med hverandre, gjennom å rette blikket mot hvordan institusjonsplaner, og hvordan ungdommer og ansatte kommuniserer omkring relasjonelle praksiser og innholdet i hverdagslivet ved barneverninstitusjonen.  

Første artikkel

De tre delstudiene har munnet ut i tre artikler basert på hvert sitt datasett. Den første artikkelen (Sommerfeldt, 2019) bygger på analyser av institusjonsplaner fra nåtiden sett i lys av planer fra omkring 1850 og 1950, inspirert av Foucaults genealogiske analyse (Foucault, 2001; Villadsen, 2005, 2006, 2007). Artikkelen viser hvordan subjektposisjoneringer av barnet som et skadet barn og samtidig som et rettighetsbarn åpner for bestemte praksiser og bidrar til å skape handlingsrommet for utviklingen av relasjoner mellom ungdommer og ansatte.  

Andre artikkel

Den andre artikkelen (Sommerfeldt, 2022), bygger på kvalitative intervjuer med ungdom som bodde på barneverninstitusjon på tidspunktet for intervjuet. I arbeidet med artikkelen utforsket jeg ungdommenes fortellinger om hverdagslivet ved barneverninstitusjonen og om deres relasjoner til de ansatte. I analysen anvender jeg Goffmans (2009) perspektiver på stigma og Honneths (2007) teoretiseringer av fenomenet anerkjennelse for å få en dypere forståelse av ungdommenes fortellinger. De teoretiske perspektivene bidro på hver sin måte til å få øye på hva som er på spill i ungdommenes fortellinger om deres relasjoner til de ansatte, og hvordan risikoen for stigmatiserende prosesser med konsekvenser for ungdommenes selvforståelser kan avhjelpes ved utvikling av anerkjennende relasjoner til de ansatte.  

Tredje artikkel

Den tredje artikkelen (Sommerfeldt, 2020) bygger på analyser av lydopptak av drøftingsmøter for ansatte ved barneverninstitusjoner. Artikkelen ser på hvordan ansatte artikulerer sosialt arbeid i sine drøftinger knyttet til arbeidet med én spesifikk ungdom. I analysene av hva som kunne virke disponerende for de ansattes refleksjoner, fant jeg at dispositivet det autonome barnet var en tverrgående logikk i de ansattes praksiser, barneverninstitusjonen som institusjon og sosialt arbeid som kunnskap. Artikkelen viser hvordan en bestemt forståelse av barnet som autonomt peker på bestemte måter å snakke om barnet og om aktuelle intervensjoner på.  

Avhandlingens bidrag

Barneverninstitusjoner er stadig gjenstand for kritisk søkelys i offentligheten og det er av vesentlig betydning at barn og unge som bor på barneverninstitusjon får et godt tilbud, tilpasset deres behov. Avhandlingens tre artikler viser på hver sin måte komplekse sammenhenger som kan utfordre handlingsrommet for utviklingen av relasjoner mellom ungdommer og ansatte ved barneverninstitusjonen. Avhandlingen bidrar med kunnskap om hvordan ungdommer og ansatte ved barneverninstitusjoner kan utvikle relasjoner til hverandre. Anerkjennende relasjoner, som en sentral bestanddel i det sosialfaglige arbeidet, mellom ungdom og ansatte er mulig, og finner sted, men at det krever en særlig bevissthet om mekanismer som kan virke begrensende for at slike relasjoner skal kunne utvikle seg.