Disputas: Sandra Fylkesnes

I denne ph.d.-avhandlingen undersøker jeg hvilke virkninger Hvithet har i lærerutdanningsdiskurser gjennom bruken og meningsgivingen av en term: kulturelt mangfold. Således, retter jeg oppmerksomheten mot tilsynelatende uviktige aspekter ved Vår vanlige sosiale kommunikasjon. 

Et grunnleggende perspektiv i denne avhandlingen er at arven fra den historiske pedagogiske amnesi manifesterer seg i subtile diskursive mønstre i vår dagligdagse, mellombevisste (dysconscious), rasistiske bruk og meningsgiving av termer. 

Dette er viktig fordi konseptualisering av termer som er nedfelt i kunnskapsproduserende institusjoner, virker gjennom undervisningsplaner (educational curricula) og praksis, og fordi læreres forståelse (dispositions) hovedsakelig handler om meningsgivning relatert til følelser, som igjen påvirker pedagogisk og didaktisk atferd på måter som til syvende og sist har en innvirkning på sosial og rasemessig rettferdighet.

Avhandlingen undersøker hvordan Hvithet virker i lærerutdanningsdiskurser gjennom bruken og meningsgivingen av kulturelt mangfold via tre diskursive kunnskapsfremmende områder av lærerutdanningen: (1) internasjonale forskningsartikler, (2) dokumenter om policy og undervisningsplaner, og (3) transkripsjoner av intervjuer med lærerutdannere. Avhandlingen omfatter fire artikler: en kritisk fortolkende litteraturgjennomgang, en analyse av dokumenter om policy og undervisningsplaner, og to diskursanalyser av individuelle intervjuer med lærerutdannere.  

I denne avhandlingens diskusjonskapittel drøfter og sammenligner jeg hovedfunnene i de fire artiklene satt inn en bredere norsk og internasjonal kontekst. Her peker jeg på to hovedpoeng ved denne avhandlingen: (1) hvordan bruken av tilsynelatende “uskyldige” termer kan virke på en måte som støtter opp under allerede bredere sosiale Hvite overlegenhetsmønstre, og (2) hvordan Hvithet faktisk virker på “glokale” måter. Jeg argumenterer med andre ord for at kjernen i hvordan Hvithet virker, er ganske lik uavhengig av nasjonal kontekst – i alle fall i såkalte vestlige land: Det skaper et diskursivt Annerledeshetsobjekt samtidig som det holder fast ved en polert fasade som gjenspeiler ideer om Oss (Hvite) som overlegne. 

Viktig her er at denne fasaden dekker over realiteter ved Vår “skitne og voldelige” fortid, og på den måten gjør dette Oss blinde for urettferdige mønstre i Vår nåtid.

Ved å trekke på diskursteoretiske metodologier og kritiske politiske Hvithets-perspektiver, bidrar funnene i denne avhandlingen til empirisk å dokumentere hvordan den historiske pedagogiske amnesi – den imperiale og koloniale arven – i dag virker gjennom en mellombevisst bruk og meningsgiving av tilsynelatende “uskyldige” termer som kulturelt mangfold, og hvordan dette i sin tur produserer “skjulte” rasialiserte diskursive mønstre som etablerer diskursive objekter av Annerledeshet. 

Effekten av dette er i sin tur også indirekte og subtilt konstruerte ideer om Oss, og som sådan sammenfatter Hvithetets virke som en Hvit diskursiv overlegenhetsideologi.

Metodologisk bidrar avhandlingen med en diskursiv metodologi for å kunne foreta en diskursiv mikroanalyse av hvordan Hvithet virker innenfor feltet lærerutdanning både internasjonalt og nasjonalt. 

Mer spesifikt bidrar avhandlingen med en “protokoll”, en trinnvis beskrivelse av de analytiske strategiene som kan brukes av forskerkolleger i fremtidige analyser av empiriske tekstuelle data.

Teoretisk bidrar analysen til feltet lærerutdanningsforskning ved å sørge for en grundig teoretisering av begrepet Hvithet, forstått som en diskursiv Hvit overlegenhetsideologi. Det skjer ved at den kombinerer poststrukturelle perspektiver med kritiske perspektiver på Hvithet. 

Til den norske konteksten spesielt bidrar avhandlingen med å introdusere Hvithet som et teoretisk og analytisk redskap som gjør det mulig å “se” hvordan den imperiale og koloniale arven – av rase og rasisme – virker i dag gjennom subtile diskursive praksiser av Annerledesgjøring og ekskludering.