Disputas: Tonje Myrebøe

I denne avhandlingen presenterer og drøfter jeg læreres fortellinger om sin praksis knyttet til forebygging av fordommer i skolen. Lærere er sentrale forvaltere av skolens danningsoppdrag, og samtidig juridisk ansvarlige for å verne elever mot krenkelser og sikre elevens rett til trygghet og sosial tilhørighet.

I dette arbeidet møter lærerne imidlertid en rekke til dels ulike og motstridende forventninger og krav, og det mangler retningslinjer som favner alle de dilemmaer, etiske problemstillinger og sammensatte utfordringer de må håndtere.

Denne kompleksiteten danner bakteppet for analysene i avhandlingen, hvor jeg ut ifra lærernes beskrivelser drøfter hva som former deres praksis, og hvordan vi kan forstå ulike dilemmaer og spenninger i lærernes profesjonsutøvelse knyttet til skolens danningsoppdrag.

Jeg har intervjuet 20 lærere som var ansatt i ungdomsskoler og videregående skoler ulike steder i Norge om deres erfaringer med forebygging av fordommer blant elever. Lærernes fortellinger tar utgangspunkt både i spesifikke hendelser med enkeltelever og elevgrupper og i forebygging av fordommer som en del av det holdningsskapende arbeidet i skolen.

Jeg drøfter funnene fra intervjuene gjennom profesjonsteoretiske perspektiver, nærmere bestemt begrepene «profesjonsutøvelse» og «skjønnsvurderinger», samt «etisk praksis», som jeg knytter sammen med normkritiske perspektiver.

Det inngår tre empiriske artikler i avhandlingen. I artikkel 1 undersøker jeg hvordan lærerne forteller at de fortolker elevers bruk av stereotypier og fordomsuttrykk. Lærerne beskriver en usikkerhet omkring ytringenes alvorlighetsgrad og elevenes intensjoner, og lærernes refleksjoner synliggjør at de beveger seg mellom ulike posisjoner i disse situasjonene.

Et omdreiningspunkt i denne artikkelen er lærernes refleksjoner over det sosiale samspillet mellom elevene, som de oppfatter at veves sammen med stereotypier og fordomsuttrykk. Disse sosiale dynamikkene bidrar til ytterligere å tilsløre for lærerne hva det er som foregår mellom elevene i slike situasjoner.

I artikkel 2 drøfter jeg lærernes fortellinger om selvpresentasjon i deres arbeid med forebygging av fordommer. Artikkelen viser at pedagogiske avveininger, den enkelte situasjon og elevgruppe samt lærernes egne verdier og idealer er sentrale elementer i selvpresentasjonen.

Lærernes selvpresentasjon fremstår som knyttet til hvordan de på best mulig måte kan bruke seg selv i møte med elevene, samtidig som deres personlige biografi kan brukes som et verktøy for å møte ulike forventinger og krav til lærerprofesjonalitet i holdningsskapende arbeid.

I artikkel 3 diskuterer Åse Røthing og jeg lærernes beskrivelser av sin praksis i møte med elevers nedsettende ytringer om minoritetsgrupper i lys av juridiske og pedagogiske forskrifter. Analysene viser at lærerne peker på et behov for regulering av elevers atferd, men at lærernes praksis må forstås i lys av komplekse omstendigheter og ulike aktørers forventninger til deres profesjonsutøvelse.

Lærerne vektlegger gode relasjoner til elevene som en forutsetning for å skape holdningsendringer, og funnene indikerer at det pedagogiske fortsatt har forrang fremfor det juridiske i norsk skole.

Skolens styringsdokumenter gjenspeiler imidlertid ikke kompleksiteten lærerne møter på dette feltet, hvor de er gitt et juridisk ansvar for elevers trygghet samtidig som de skal ivareta ulike elever, og hvor etiske vurderinger fremstår som sentrale aspekter ved deres profesjonsutøvelse.

I intervjuene beskrev lærerne at praksisen deres i høy grad tok utgangspunkt i skjønnsvurderinger og autonomi, og at den på mange måter ble formet av deres egne valg og vurderinger knyttet til overveielser av klasserommets sosiale dynamikker, elevgruppe, enkeltelever og kontekst.

Gjennom mine analyser synliggjør jeg videre at det er et spenningsforhold mellom tillit, ansvar og makt knyttet til lærernes danningsoppdrag, hvor lærerne i kraft av sin posisjon overfor elevene på mange måter kan forstås som portvoktere i arbeidet med forebygging av fordommer.

Denne posisjonen forutsetter at lærerne er oppmerksomme på hvem de selv er, samt hva de gestalter og formidler, i undervisningen eller i uforutsette og utfordrende situasjoner. Jeg finner videre at verdivurderinger og praktisk klokskap er fremtredende kunnskaper som lærerne trekker veksler på.

Dette kan forstås som en taus form for kunnskap, hvor erfaring står sentralt, og hvor den pedagogiske dømmekraften er et sentralt element.

Avhandlingen synliggjør at lærerne er sentrale utøvere i skolens arbeid med forebygging av fordommer, og at lærernes profesjonsutøvelse i dette oppdraget fremstår som en balansegang mellom ulike spenninger, på den ene siden, og forventninger, på den andre siden, både i utdanningssystemet og samfunnet.

Avhandlingen medvirker empirisk til ny kunnskap ved å gi en dypere innsikt i hva som karakteriserer lærernes refleksjoner omkring egen praksis, og etablerer en bredere forståelse for på hvilke måter vi kan forstå læreres etiske dilemmaer og sammensatte utfordringer i holdningsskapende arbeid.

Avhandlingen bidrar dessuten teoretisk ved å begrepsfeste artikulert lærerpraksis, og den tilfører kunnskap til teorien om lærerprofesjonen ved å belyse spørsmålet om hva som kjennetegner læreres vurderinger og resonneringer når kunnskapsgrunnlaget for deres praksis er mer uklart.