Denne kronikken ble først publisert i Dagens Perspektiv 8. november 2022.
Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder sysselsetting av befolkningen, men vi har samtidig et stort utenforskap.
Grupper som systematisk holdes utenfor arbeidslivet, er mennesker med lærevansker og alvorlige psykiske diagnoser. Mennesker som i økende grad faller utenfor, er preget av psykisk uhelse, sosiale utfordringer og manglende mestringstro.
Skolegang har lenge blitt holdt fram som en sikker vei til et meningsfullt voksenliv, men mange mistrives i skolen og hindres i å få arbeidserfaring. Kan det tenkes at mistrivsel i skolen går utover en del ungdommers motivasjon og mestringstro i en slik grad at de også oppfattes som umotiverte for arbeid?
Vi kan skape muligheter
Viktige individuelle egenskaper for å unngå arbeidsledighet er at du ønsker å jobbe og har tro på at du fikser det. Skårer du høyt på slike variabler, er sjansen liten for at du havner i utenforskapet.
Vi kan ikke forlange at de som har mange tapsopplevelser bak seg, skal framstå med en upåklagelig arbeidsevne og topp innsats over natta.
Men motivasjon og sjøltillit er nært knyttet til mestringserfaringer, som igjen påvirkes av forventninger – både fra en sjøl og fra andre. Om unge mennesker tilbringer livene sine i en skolehverdag der de mistrives, er det ikke merkelig at arbeidsinnsatsen i jordbærplukking eller filetskjæring ikke kan konkurrere med trent importert arbeidskraft.
Vi kan ikke forlange at de som har mange tapsopplevelser bak seg, skal framstå med en upåklagelig arbeidsevne og topp innsats over natta. Men vi kan gjøre langt mer for å skape muligheter for personlig utvikling og sosial inkludering i arbeidslivet. Her kan skole, helsevesen og Nav gjøre en innsats sammen med arbeidslivet.
Skole + arbeidslivet = sant?
Skolelærere må utvikle tettere samarbeid med arbeidslivet. Behandlere må bruke arbeid som del av tilfriskningsstrategier, og Nav-veiledere må involvere seg mer i gjennomføringen av tiltak på arbeidsplassene. Inkluderingskompetanse handler om å forstå og håndtere arbeidssøkerens og arbeidsplassens utfordringer.
Dessverre viser undersøkelser at mange i det offentlige støtteapparatet mener at deres brukere «står langt fra arbeidslivet», og de tviler dermed på at de i det hele tatt har noe der å gjøre. Når vi ser nærmere etter, finner vi at det er støtteressursene i hjelpeapparatet som holder arbeidslivet langt unna brukerne. De ser på det å få brukerne inn i arbeid som noe fjernt eller til og med skadelig.
Større individuell tilpasning
Den forskningsbaserte kunnskapen tilsier at med individuelt tilpasset oppfølging og tilrettelegging på arbeidsplassen, kan utsatte og sårbare mennesker utvikle arbeidsevne, kompetanse og sosiale ferdigheter som passer for bedriften.
For å få dette til, må Nav gi oppfølging og økonomisk støtte som i større grad bidrar til at arbeidsplassene utvikler individuelt tilpasset opplæring, tilrettelegging av arbeidsoppgaver, inkludering i arbeidsmiljøet og kvalifisering. Dette vil gi bedre utvikling av arbeidsevne og dermed bedre evne til å holde på en jobb.
Den beste kandidaten er ofte vanskelig å finne, men mange kan bli gode nok om de slipper til og får den støtten de trenger.
På arbeidsplassen kan en mentor være en viktig støtteperson for å håndtere de daglige utfordringene knyttet til trygghet og sjøltillit – til det å bli sett og hørt og til å balansere individuelt mestringsnivå og arbeidsmotivasjon. En mentor kan sørge for muligheter til å lære i eget tempo, bidra til å utvikle forholdet til kollegaer og gi støtte til andre personlige og arbeidsrelaterte problemer som påvirker jobben.
La dem slippe til
I et prosjekt som skal utvikle bedre inkluderingskompetanse i Nav og på arbeidsplasser ser vi at Nav-veiledere som samarbeider tett med en mentor om kandidatoppfølging, bidrar til bedre overføring av kunnskap om kandidaten til arbeidsplassen.
Samtidig bidrar dette tette samarbeidet til at Nav får verdifull kunnskap om utfordringer på arbeidsplassen. Samlet utvikler samarbeidet mer tillit, mer forpliktelse og mer fleksibel innsats.
GE Healthcare er én av flere bedrifter som nå forsøker å gjøre utenforskapet i lokalsamfunnet til «innenforskap» i arbeidslivet, ved å utvikle sin egen inkluderingskompetanse.
Nav-veilederen involverer seg mer aktivt i utviklingen av bedriftens interne mentorstøtte, mens mentoren blir mer aktiv og forpliktende i innsatsen for å utvikle matchen mellom kandidaten og bedriften. For alle parter, kandidaten sjøl, mentoren og NAV-veilederen gir dette god læring.
Inkluderingskompetanse
Den beste kandidaten er ofte vanskelig å finne, men mange kan bli gode nok om de slipper til og får den støtten de trenger.
GE Healthcare på Sørlandet er én av flere bedrifter som nå forsøker å gjøre utenforskapet i lokalsamfunnet til «innenforskap» i arbeidslivet, ved å utvikle sin egen inkluderingskompetanse.
De legger særlig vekt på tett samhandling med Nav og utvikling av egen bedriftsintern mentorstøtte. I samarbeid med Nav rekrutterer bedriften fra utenforskapet og utvikler selv arbeidskraft som er «god nok» og lojal.
Dette viser at det er mulig å forene den enkeltes behov for å kjenne mestring, tilhørighet og motivasjon med det hensynet bedriften må ta til produktivitet. Det handler om at støtteapparatet og bedriften utvikler kunnskap og kompetanse sammen, og på den måten oppdager nye muligheter for å få mennesker i utenforskapet i arbeid.
