Denne kronikken ble først publisert på agendamagasin.no 23. august 2023.
Blant de 89 000 som var registrert som arbeidsledige hos Nav i 2021 (gjennomsnittstall), hadde bare 64 prosent rett til dagpenger. I tillegg er det mange arbeidsledige som ikke registrerer seg hos Nav, nettopp fordi de ikke har rett til dagpenger.
Vi har lite systematisk kunnskap om hva de arbeidsløse som ikke får dagpenger, lever av. Men mange går nok på sosialhjelp eller andre sosiale ytelser. Noen forsørges av familien, noen tærer på oppsparte midler, og det finnes nok også noen som skaffer seg inntekter gjennom svart arbeid eller kriminalitet.
Det er særlig to utestengte grupper som bør settes på den politiske dagsordenen: de som ikke har vært i jobb lenge nok til å tjene opp dagpenger, og de som har arbeidet som selvstendig næringsdrivende.
Nykommerne på arbeidsmarkedet
For å få dagpenger som arbeidsledig må man som hovedregel ha hatt en arbeidsinntekt på minst 177 930 kroner (1,5 grunnbeløp) i løpet av de siste 12 månedene. Det betyr at både de som prøver å komme inn på arbeidsmarkedet for første gang og de som har hatt en kortvarig jobb, ikke får dagpenger.
Det rammer for eksempel ungdom som nettopp har gjort ferdig sin utdannelse, de som har vært hjemmearbeidende en periode og innvandrere fra land utenfor EØS-området. For arbeidstakere som kommer fra EØS-landene er det særregler som gjør det mulig å regne med opptjening i tiden før de kom til Norge.
Dagpengene beregnes som hovedregel av inntekten arbeidstakerne hadde de siste tolv månedene før de ble arbeidsløse, og de tilsvarer 62,4 prosent av lønnen i denne perioden. Det betyr at de som har vært i en jobb mindre enn tolv måneder får reduserte dagpenger. For eksempel vil en person som akkurat kommer over grensen på 1,5 grunnbeløp, etter å ha jobbet i et halvt år i et lavtlønnsyrke, bare motta vel 9 250 kroner i dagpenger i måneden. Det er ikke til å leve av.
Til sammenligning får arbeidstakere fulle sykepenger med hundre prosent av lønnen etter å ha vært i jobb i fire uker. Og personer som ikke tidligere har vært i jobb, men har nedsatt arbeidsevne, har rett på arbeidsavklaringspenger.
Arbeidsavklaringspengene utgjør 66 prosent av den tidligere inntekten med en minsteytelse på 19 770 kroner i måneden.
Denne ubalansen fører til et press på de mer tilgjengelige og sjenerøse helserelaterte ytelsene fra mennesker som ikke er godt etablert på arbeidsmarkedet. Har du først begynt som mottaker av en helserelatert trygd, blir tilstanden lett langvarig fordi mottakerne må leve opp til sykerollen og blir tilskyndet til å fokusere på sine helseproblemer.
De som ikke har tjent opp rett til dagpenger, kan alternativt søke økonomisk sosialhjelp. Men dette er en behovsprøvd ytelse. Mottakerne må først bruke opp eventuelle oppsparte midler, og de kan bli bedt om å selge bilen eller en eierbolig eller en fritidseiendom og bruke opp salgssummen før sosialhjelpen kommer til utbetaling.
Sosialhjelpen tildeles etter skjønn, og den er som oftest mye lavere enn trygdene. Mange føler skam og svekket selvfølelse ved å søke sosialhjelp, og mange kan være bekymret for at det er ikke noe godt forhandlingskort overfor fremtidige arbeidsgivere at man har vært avhengig av sosialhjelp.
De selvstendige
En annen gruppe utestengte er selvstendig næringsdrivende. 125 000 oppgir i arbeidskraftundersøkelsene at de hører til denne kategorien. Dette er en svært heterogen gruppe med ulike risikoer og behov. Begrepet selvstendig næringsdrivende kan lede tanken til velstående bedriftseiere med mange ansatte, men mer enn to tredjedeler av de selvstendige jobber alene.
Det er normalt i primærnæringene, og enmannsforetak er også vanlig blant for eksempel kulturarbeidere, håndverkere, frisører og sjåfører. Sammensetningen av gruppen endrer seg raskt. Det blir for eksempel færre bønder og flere som arbeider med IKT fra sitt hjemmekontor. En særlig utsatt gruppe, med mange innvandrere, er bud med egen bil eller moped, med oppdrag fra for eksempel Foodora og Wolt.
Andelen selvstendig næringsdrivende er lav i Norge. Dette henger mye sammen med at arbeidsmarkedet har vært godt med mange ledige jobber. Men for mange yrker gjelder dette bare i urbane strøk. Skal elektrikeren, frisøren eller it-konsulenten finne arbeid i en norsk bygd, må de ofte begynne for seg selv. Det kan innebære stor økonomisk risiko.
Dersom fellesskapet tar ansvaret for arbeidsløshet i denne gruppen, kan vi lettere nå målet om å opprettholde spredt bosetting.
At den økonomiske risikoen kan være stor for mange selvstendige, viste seg under koronaepidemien, da mange virksomheter måtte holde stengt. Det ble riktignok innført støtteordninger for selvstendig næringsdrivende, blant annet midlertidig lov om kompensasjonsytelse som ga en form for arbeidsledighetstrygd også for denne gruppen.
Likevel førte epidemien til en sterk nedgang i tallet på selvstendige – fra 172 000 i 2019 til 120 000 i 2021 (ssb.no). Denne loven opphørte automatisk da epidemien var slutt. Erfaringene med loven, og om det var noe å lære med sikte på mer permanente løsninger, ble, så vidt vi vet, ikke evaluert.
Mange selvstendige har sårbar økonomi. En fersk FAFO-rapport (fafo.no) viser at i perioden 2015-2019 hadde 25 prosent av de næringsdrivende yrkesinntekt på 300 000 kroner eller lavere i minst fire av de fem årene. 15 prosent hadde mindre enn en månedsinntekt i banken. En stor gruppe har altså en svak buffer hvis inntekten fra næringsvirksomheten svikter.
I mange europeiske land er det innført ulike former for arbeidsledighetstrygd for selvstendige, for eksempel i Danmark, Sverige, Finland og Island. Her finnes det altså mye erfaring å bygge på.
Ministerrådet i EU vedtok i 2019 en rekommandasjon (europa.eu) der alle medlemsstater ble oppfordret til å innføre fullverdig sosialt vern for selvstendige, herunder rett til ytelser ved arbeidsledighet. Dette burde også den norske regjeringen vurdere.
Et bedre fungerende arbeidsmarked
Dagpenger for arbeidsledige er et viktig vern mot fattigdom og lavinntekt. Men det gir også de ledige tid til å søke seg fram til en jobb som passer med deres kompetanse og interesser, og der de kan gjøre best nytte for seg. Den arbeidsledige musiker behøver ikke ta den første jobb som byr seg som drosjesjåfør, men kan finne fram til en ledig stilling som musikklærer.
En mer tilgjengelig og sjenerøs dagpengeordning vil etter alt å dømme også føre til mindre press på helsetjenesten og på de helserelaterte trygdeytelsene.
Å gi selvstendige og nykommere på arbeidsmarkedet dagpenger, fører ikke bare til bedre rettigheter for disse brukergruppene. Det fører også med seg klarere plikter til aktivt å søke arbeid enn om brukerne får sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller sosialhjelp.
Problemet blir også mer entydig definert som et sysselsettingsproblem og ikke som et problem med nedsatt helsemessig eller sosial funksjonsevne. Det gir en annen selvforståelse hos mottakerne og en annen forståelse hos aktuelle arbeidsgivere.
Utgiftene til dagpenger vil øke med utvidede rettigheter, men det vil også føre til innsparinger på helserelaterte ytelser og sosialhjelp. Og det vil bidra til et mer velfungerende arbeidsmarked.
Dagpenger ved arbeidsløshet er en gammel ordning som er tilpasset arbeidstakere med full lønn og fast ansettelse. Dette er en velorganisert gruppe som har gode ressurser til å ivareta sine interesser. Det er nå på tide å tenke på andre og mindre grupper som er mer utsatte på det moderne arbeidsmarkedet.
