Samhandling: En konfliktfull, men nødvendig øvelse

Samhandling blir i dag ofte løftet frem som en forutsetning for økt arbeidsinkludering av mennesker med sammensatte utfordringer.

Samtidig viser forskning at samhandling i seg selv er forbundet med en rekke hemmende faktorer på flere nivåer – knyttet til både systemer (politikk, regler og reguleringer), organisasjoner og profesjoner (fagsystemer, styringsmekanismer og ledelse), i tillegg til individuelle forhold.

Løsninger på komplekse samfunnsutfordringer som arbeidsinkludering krever at det trekkes veksler på forskjellige aktørers kunnskap, perspektiver og ressurser. Hovedpoenget med samhandling er nettopp at aktørene er forskjellige nok til at de kan møte ulike deler av individets sammensatte behov. 

Dette betyr at ulikhet er ønskelig og tiltrengt, samtidig som det paradoksalt nok også nettopp er dette som skaper utfordringer i praksis.

Som en del av det nasjonale kjernemiljøet INTEGRATE for forskning på hvordan samhandling kan bidra til bedre for mennesker med sammensatte hjelpebehov, har vi nylig redigert antologien "Samhandling og inkludering i arbeidslivet" (cappelendammundervisning.no). Basert på dette arbeidet, vil vi her peke på noen empiriske resultater og refleksjoner vi mener er viktige å løfte frem i den videre debatten.

Et virkemiddel – ikke et mål i seg selv

Prosessen med å inkludere mennesker med sammensatte utfordringer i arbeidslivet innebærer ikke bare å være oppmerksom på aktivering og arbeid. En "helhetlig" politikk kan kun iverksettes i samhandling med andre sektorer, organisasjoner og aktører på flere nivåer.

En klassisk definisjon på samhandling finner man hos Gray (1989, s. 5), som sier at samhandling ikke nødvendigvis handler om å oppnå konsensus eller enighet, men er en prosess hvor ulike parter ser ulike aspekter av et problem, der de utforsker ulikheter konstruktivt og leter etter løsninger som går utover de enkelte partene sine avgrensede syn på hva som er mulig.

Ulike forskningstradisjoner ser ut til å enes om at samhandling er en forutsetning for å kunne yte mindre fragmenterte tjenester og utvikle mer målrettede løsninger til mennesker i sårbare livssituasjoner, noe som hver sektor eller tjeneste ikke kan oppnå på egen hånd.

Samhandling er imidlertid ikke et mål i seg selv. Gjennomgående viser litteraturen at samhandling er et virkemiddel for å gi den det gjelder bedre og mer helhetlige tjenester. Dessuten kan samhandling også være en nøkkel til å finne nye, innovative løsninger.

Paradoksale samhandlingsrelasjoner

Det ligger samtidig mye spenning i samhandling: Det dreier seg om å legge til rette for prosesser som innebærer å koble mulig motstridende interesser, ulike mål eller mandater og forskjellige profesjoner.

Gjennom arbeidet med antologien, har vi blant annet sett at arbeidsmarkedspolitikken i seg selv fremstår forskjellig for ulike målgrupper, særlig avhengig av hvor nært den enkelte vurderes å være i arbeidslivet.

For eksempel får unge med uavklarte utfordringer en annen oppfølging og blir stilt ovenfor andre krav i form av tiltak og aktivitet, sammenlignet med personer som står nærmere arbeidslivet og som har en mer avklart arbeidsevne. Dette handler blant annet om politikk, regler og reguleringer som er innført for å kontrollere for eller avdekke misbruk av velferdsordninger og/eller stimulere folk til å komme i jobb (Larsen & Caswell, 2022).

I denne situasjonen er det viktig at førstelinjeansatte jobber relasjonelt og er lydhøre for brukernes særegne behov og omstendigheter. Lydhørhet for den enkeltes behov må imidlertid balanseres mot flere andre forhold som hensynet til effektivitet og rettferdighet i fordelingen av offentlige goder. Disse ulike hensynene kan i en enkelt situasjon eller sak stå i motsetning til hverandre (Zacka, 2018).

Et eksempel hentet fra antologien tyder på at hensynet til effektivitet og rettferdighet sikret gjennom hjelpeapparatets kontrollfunksjon kan være styrende for samhandlingen mellom unge med sammensatte hjelpebehov og hjelpeapparatet.

I noen tilfeller kan disse hensynene overgå målet om å skape verdi for den enkelte (Rønshaugen, 2022). I en slik situasjon har de unge liten innflytelse på eget tjenesteforløp ettersom muligheten for påvirkning blir fortrengt av tjenestenes kontrollbehov.

Hvordan kan det løses?

Forfatterne Huxam & Vangen (2005, s. 13) argumenterer for at det å oppnå resultater av samhandling er svært ressurskrevende. Deres budskap til praktikere og politikere er derfor: "Ikke gjør det med mindre du må" (vår oversettelse). Hvis vi skal lykkes med å inkludere flere mennesker med sammensatte behov inn i arbeidslivet er samhandling imidlertid en forutsetning fordi det ikke er mulig for én aktør å løse utfordringen alene.

Flere av de empiriske studiene i antologien viser til forskjellige faktorer på ulike nivåer som kan fremme samhandling slik at vi løser forskjellene så konstruktivt som mulig (Sønderskov et al., 2022). På individnivå kan for eksempel tjenesteutøverne støtte brukerne i å mestre møtet med et komplisert hjelpeapparatet, eller legge vekt på å bygge tillit i møte med brukeren.

På organisasjonsnivå fremheves lederforankring i flere av bidragene, i tillegg til systemkunnskap og evne og mulighet til å velge den beste strategien for oversettelse i en gitt situasjon for å oppnå ønsket resultat ("translatørkompetanse") (Skogstad, 2022). Andre kapitler peker på viktigheten av å bygge gode samhandlingsstrukturer og tillit og utvikle en felles problem- og rolleforståelse.

På sitt beste lar ulikhetene oss løse utfordringer vi ikke er i stand til å håndtere på egen hånd.

På systemnivå tyder resultatene på at lover og felles styringssignaler og fagsystemer som legger til rette for samhandling kan være av betydning i tillegg til fleksibilitet og tillit som legger til rette for reell brukermedvirkning og samskaping i praksis (Sønderskov et al., 2022).

Uansett om det er samhandling mellom ulike tjenester og sektorer, eller at samhandlingen handler om et forsøk på å samskape tjenester med brukere, er det viktig å anerkjenne at vi går inn i disse prosessene med ulik kunnskap, interesser, og ulike mandater.

Snarere enn å la ulikhetene hindre oss, mener vi at disse er selve kjernen i samhandlingen. På sitt beste lar ulikhetene oss løse utfordringer vi ikke er i stand til å håndtere på egen hånd. Dette forutsetter imidlertid at vi jobber med å håndtere ulikhetene konstruktivt.

Vi mener derfor at vi ikke har noe valg. Samhandling er nødvendig til tross for at det kan være en konfliktfull og vanskelig øvelse.

Referanser

• Gray, B. (1989). Collaborating: finding common ground for multiparty problems. Jossey-Bass.
• Huxham, C., & Vangen, S. (2005). Managing to Collaborate: The Theory and Practice of Collaborative Advantage (1 ed.). Routledge.
• Larsen, F., & Caswell, D. (2022). Co-Creation in an era of Welfare Conditionality – Lessons from Denmark (cambridge.org). J. Soc. Pol, 51(1), 58-76.
• Rønshaugen, M. (2022). Unge voksnes møte med hjelpeapparatet: Er samskaping mulig? In T. Saltkjel, C. Rønningstad, & M. Sønderskov (Eds.), Samhandling og inkludering i arbeidslivet (pp. 161 - 180). Cappelen Damm Akademisk.
• Saltkjel, T., Rønningstad, C., & Sønderskov, M. (2022). Samhandling og inkludering i arbeidslivet (1. utgave. ed.). Cappelen Damm Akademisk.
• Skogstad, L. F. (2022). Hvordan lykkes med å implementere en praksis som krever samhandling mellom sektorer? Erfaringer fra individuell jobbstøtte (IPS) i Norge. In T. Saltkjel, C. Rønningstad, & M. Sønderskov (Eds.), Samhandling og inkludering i arbeidslivet (pp. 245 - 265). Cappelen Damm Akademisk.
• Sønderskov, M., Saltkjel, T., & Rønningstad, C. (2022). Antologiens bidrag: kunnskapsutvikling om inkludering i arbeidslivet gjennom samhandling. In T. Saltkjel, C. Rønningstad, & M. Sønderskov (Eds.), Samhandling og inkludering i arbeidslivet (pp. 308 – 331). Cappelen Damm Akademisk.
• Zacka, B. (2018). When the State Meets the Street: Public Service and Moral Agency. Harvard University Press.