Er diskusjonen om SE/IPS egentlig interessant?

Diskusjonen om hvilken form for oppfølging som er best for å hjelpe mennesker med nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet går sin gang. Denne kronikken er en kommentar på kronikkene til Øystein Spjelkavik og Grete Wangen med påfølgende tilsvar fra Tonje Fyhn, Thomas Knutzen og Silje Endresen Reme.

Utgangspunktet for disse kronikkene er to rapporter som sår tvil om langtidseffekten av IPS/SE når det kommer til å beholde arbeid («Supported Employment eller «vanlig» oppfølging? Resultater fra et stort randomisert forsøk i NAV» (PDF fra frisch.uio.no), og «Supported employment ga flere i arbeid raskt, men etter tre år er forskjellen borte» (nav.no)).

Det er viktig å påpeke at målgruppen i de to studiene var personer med nedsatt arbeidsevne, og ikke personer med alvorlige psykiske lidelser som har vært den vanlige målgruppen for IPS/SE.  Og i dette er nok noe av sakens kjerne. Det hersker i dag ingen tvil om at for den opprinnelige målgruppen – personer med alvorlige psykiske lidelser som ønsker arbeid – er IPS den klart beste metodikken vi har i dag.

For denne gruppen er det hevet over enhver tvil at den omfattende støtten, veiledningen, samarbeidet med behandler, og oppfølging av både arbeidssøker og arbeidsgiver som tilbys i IPS, for mange er helt nødvendig for å komme i arbeid, og beholde arbeidet over tid.

Men når det kommer til de store mengdene med arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne vi har i NAV tyder de to rapportene på at ting stiller seg annerledes. Og her er det absolutt på sin plass å spørre seg selv om vi skyter spurv med kanoner.

Den gangen IPS fikk vind i seilene i Norge med imponerende effekter fra studier rundt om i verden, etablerte det seg raskt en idé om at vi endelig hadde funnet løsningen på at så mange nordmenn havner utenfor arbeidslivet på grunn av diverse psykiske plager. Mantraet var at dersom det hjelper de med de mest alvorlige lidelsene, så må det i hvert fall hjelpe de med mildere lidelser.

Og det gjør det nok. Faren er at dersom man skaper en forståelse av at man må følge en fastsatt oppskrift med omfattende kvalitetsevalueringer og godkjenningsprosesser for å lykkes, skaper man samtidig en forventning av at dersom man har nedsatt arbeidsevne er man automatisk i behov av omfattende oppfølging fra en jobbspesialist som jobber etter en spesiell metodikk for å kunne ha muligheter til å komme seg ut i det forjettede arbeidslivet. Vi risikerer med andre ord å heve terskelen for inkludering.

Når vi snakker om viktigheten av modeller er det nærliggende å trekke paralleller til psykoterapiforskningen, hvor det har vært liknende diskusjoner om hvilken terapiform som egentlig er den beste. Her har det vist seg at den spesifikke terapien har veldig lite å si for pasientenes bedring.

Det som utgjør hoveddelen av behandlingseffekten er fellesfaktorene, slik som allianse, systematikk, og forhold utenfor terapirommet. Det er også fristende å sitere Gjert Ingebrigtsen når han sier «det viktigste for å oppnå resultatene vi har fått er ikke hvilken trening Jacob gjør, men at han har fulgt en systematikk over lang tid».  

Om man leser de tidligere nevnte rapportene med et slikt blikk er det nærliggende å tenke at for de store massene med arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne, så er det viktigste at oppfølgingen er systematisk og målrettet over tid. Slik sett blir diskusjonen om hvilken modell som er best mindre interessant.

IPS er mer enn noe annet meget god behandling for personer med alvorlige psykiske lidelser, og bør således høre hjemme i behandlingsapparatet. Men mye av systematikken og strukturen i IPS/SE er viktig, og kan med fordel benyttes i oppfølgingen av andre arbeidssøkere med såkalt nedsatt arbeidsevne.