Alumniprofiler

Arnhild Bie-Drivdal Foto: Sonja Balci

Hvorfor ønsket du å ta en doktorgrad ved SPS?

Jeg hadde jobbet med styring i offentlig sektor, og skrevet utredninger om hvordan Utdanningsforbundet kunne bidra til bedre styring i utdanningssektoren gjennom partssamarbeidet på ulike styringsnivå. Det handler om å bruke lærernes fagkunnskap på best mulig måte. 

Da ble det tydelig for meg at her finnes det to forskningsfelt som snakker lite sammen: forskning på fagforeninger på den ene siden, og forskning på profesjoner på den andre. Dette ønsket jeg å undersøke nærmere, for å bidra til å bygge bro mellom forskningsfeltene og utvikle et mer presist begrepsapparat for å diskutere profesjonenes fagforeninger. 

Jeg ble enig med arbeidsgiver om å ta en doktorgrad som del av stillingen.

Etter å ha vært i kontakt med ulike institusjoner, landet jeg på SPS fordi dette var et tverrfaglig forskningsmiljø. De hadde også den kombinasjonen av ansatte som jeg tenkte ville utgjøre de beste veilederne for meg.

Hvordan var det å være ekstern stipendiat ved SPS?

Det var kjempegøy. Utrolig fint og lærerikt, ikke minst det å få et lite glimt inn i ulike fagfelt. Jeg opplevde ingen hierarkier ansatte imellom, det var et støttende og godt miljø blant stipendiatene, og lite som skilte meg som ekstern stipendiat fra resten av arbeidsmiljøet.

Hvordan kommer det du lærte som stipendiat til nytte i jobben din?

Som stipendiat fikk jeg mulighet til å forske frem noen perspektiver som binder sammen kunnskap om fagorganisering og kunnskap om profesjonsorganisering. Idé- og begrepsutvikling var sentralt i mitt arbeid. I etterkant har jeg holdt mange titalls foredrag om dette i jobben min, både internt i Utdanningsforbundet og for andre fagforeninger og forskningsmiljø.

Jeg lærte utrolig mye på veldig kort tid som stipendiat. Både den faglige innsikten og mye av håndverket – for eksempel det å lese og kritisere forskning – er nyttig i jobben min. Dette bidrar til at jeg gjør jobben min bedre – og at den blir morsommere.

Runa Brandal Myklebust Foto: Institutt for Samfunnsforskning

Hvordan var det å være stipendiat ved SPS?

Det var utrolig fint – veldig sosialt og faglig berikende. Siden vi var så mange stipendiater, opplevde jeg at vi utgjorde tyngdepunktet ved senteret, og det var et sterkt stipendiatmiljø.

Det var ved SPS jeg lærte å bli akademiker. Det å lese, skrive og gi tilbakemelding på andres arbeid – og selv få tilbakemeldinger på mitt eget – var veldig lærerikt og stimulerende. Alle deltok på likefot, enten man var stipendiat, postdoktor eller professor.

Hva jobber du med nå?

Jeg er forsker II ved Institutt for samfunnsforskning. For tiden er jeg prosjektleder for prosjektet «Missing Men», som jeg fikk prosjektstøtte til fra forskningsrådet.

«Missing Men» handler om menns valg og bortvalg av kvinnedominerte yrker og utdanninger, og hva som gjør at noen yrker forblir kvinnedominerte, når kjønnssammensetningen har endret seg så mye i andre deler av arbeidslivet.

Hvordan kommer det du lærte som stipendiat til nytte i din nåværende jobb?

«Missing Men»-prosjektet er en videreføring av temaet for doktorgraden min, og er forankret i kunnskapssosiologien – som jeg ble introdusert for på SPS. Jeg lærte også veldig mye om kvalitativ metode av kollegaene mine på SPS, som jeg daglig har nytte av i jobben min nå.

Andreas Eriksen Foto: Benjamin A. Ward

Hvorfor ønsket du å ta en doktorgrad ved SPS?

Jeg skrev masteroppgave om moralfilosofiske spørsmål, og ved SPS fikk jeg mulighet til å jobbe med interessante ting knyttet til dette i en litt annen kontekst enn tidligere. For eksempel spørsmål om hvordan profesjonell forpliktelse skiller seg fra vanlig moralsk forpliktelse, og spørsmål om profesjonsetikkens grunnlag.

Hvilke profesjoner tok du for deg?

Jeg tok utgangspunkt i flere ulike profesjoner, som leger, lærere og advokater.

Hvor gikk veien etter endt doktorgrad?

Først jobbet jeg som forsker på et prosjekt om trygde- og velferdspolitikk, i samarbeid mellom SPS og Institutt for samfunnsforskning. Etter det hadde jeg to postdoktor-stillinger – først ved Arena Senter for europaforskning, og deretter ved SPS. 

Nå er jeg ansatt som førsteamanuensis ved SPS, hvor jeg jobber med profesjonsetikk, profesjonell kunnskap og ekspertise.

Hva var det beste ved å være stipendiat ved SPS?

Ved SPS føler man nærhet til praksisfeltene man skriver om, fordi det er flere med førstehåndskjennskap. 

Som filosof er det helt gull å kunne legge fram tekster på seminar, og på den måten teste ut sine teorier og påstander blant folk som har jobbet med de samme tingene fra et mer praktisk eller empirisk perspektiv.

Man har også stor frihet til å ta prosjektet i den retningen man ønsker. Mange nye stipendiater tror det de jobber med er litt på siden av hva senteret skal forske på, men det er ikke slik at det sitter en kjerne med folk her som bare holder på med profesjonsteori.

Det er rom for forskjellige fag og ulike måter å drive forskning på, samtidig som den akademiske standarden er høy.

Ønsker du å bli stipendiat ved SPS?

Vårt ph.d.-program i Profesjonsstudier er tverrfaglig og rekrutterer studenter med ulik faglig bakgrunn.

Les mer om stipendiatstillinger ved Senter for Profesjonsforskning.