Filmer om kunstnerisk forskning

Mitt fagområde er grafikk.

Grafikk er i all hovedsak avtrykk av noe.

Prosessen er både analytisk og intuitiv, og kan stimulere kreativiteten, som igjen kan utvikle ett kritisk blikk. Dette blikket kan vi også bruke til å se både kreativt og kritisk på utfordringer i vår tid.

I trykkeprosessen endres avtrykkene. Læreplaner endres også, og speiler oss og tidens skiftninger. Bærekraft er nå ett av tre overordnede temaer.

“For education to truly be transformative, ‘education as usual’ will not suffice. Schools need to become exemplary places that breathe sustainability, finding ways to be more inclusive, participatory and healthy, as well as carbon-neutral and producing no waste and pollution. Formal and non-formal learning needs to foster thinking that is more relational, integrative, empathic, anticipatory and systemic”. (UNESCO, 2016, s, 163)

Bærekraft skal altså gjennomsyre alt vi gjør i skolen. Vi skal puste bærekraft, bedrive læring som fremmer slik tenkning, og ikke produsere avfall eller forurensing.

Grafikk består av en rekke teknikker hvor man tradisjonelt sett har brukt mye kjemikalier. Trygve Retvik startet arbeidet med å gjøre grafikkverkstedet ved Oslo Met «non-toxic», og kom ett godt stykke på veien.

For meg har neste steg vært å tenke bærekraft både tematisk, i bruk av materialer (plater og trykksverte) og i forhold til hvilke grafiske teknikker vi bruker.

For å erstatte teknikker hvor syrebad, og kjemikaliebasert lysømfintlig film er involvert, som etsning og fotopolymer, har jeg undersøkt alternative metoder.

For eksempel har jeg brukt laserprinter på bjørkefiner og plexiglass. Både foto og tegninger kan overføres og brennes inn i materialet. Jeg har valgt å prioritere tre siden det er det mest bærekraftige materialet. Trefiner egner seg til å bearbeides med valse og trykksverte som ett «tradisjonelt» høytrykk eller tresnitt.

Tresnitt oppstod i middelalderen og er derfor vår eldste grafiske trykketeknikk. Begrepet dekker både teknikken og selve avtrykket eller bildet som blir laget ved hjelp av teknikken.

I Norge har vi lange og rike tradisjoner innen tresnitt, særlig etter krigen da det var vanskelig med både midler og materialer. Det er spennende å se at teknikken har fått ny popularitet i dag.

Min erfaring er at laserprinting ikke kan erstatte manuell treskjæring, på samme måte som digital tegning ikke kan erstatte frihåndstegning. Jeg tenker likevel at den i ett bærekraftsperspektiv kan erstatte fotopolymer og etsning. Det gir ett annet og litt mer «digitalisert» uttrykk, men dette blir ett aspekt som vi må ta med inn i bildeskapelsen.

Nye muligheter og utfordringer har ledet meg til spørsmål som:

Hva kan vi få til visuelt og tematisk med nye rammer satt av teknikk, materialer og etikk?

I tradisjonen fra Jacques Lecoqs pedagogikk og teaterskole i Paris, og Sandra Mladenovitch som en av lærerne der, er mine fag på drama- og teaterkommunikasjon utviklet siden 1991. Det innebærer et scenisk formspråk der mye skapes etter egne ideer og fysisk improvisasjon, gjennom ensemblearbeid og spill. En arbeidsmetode som ofte kalles «devising».

Ved å innføre «seriemime» i undervisningen (band mimé er en av uttrykksformene det undervises i på Ècole Jacques Lecoq) oppdaget jeg en enkel og nesten banal teaterform der studentene ble kreative og lekne. De vekslet mellom å være personer, objekter, natur og maskiner - som i en film. Selve øvelsen kan generere ideer, det overrasker studentene, og de vet ikke hva de er i ferd med å finne på før de er godt i gang med øvelsen.

Det viste seg raskt at seriemimen og selve uttrykket egnet seg godt for barn og et ungt publikum, og ved å forske på teaterformer som benytter seg av fiksjon og fiksjonslag med bruk av kun utøvernes kropper, blir behovet for å teste og fremvise resultater profesjonelt viktig. For studentene hadde aldri sett øvelsen brukt på en scene profesjonelt. De lurte på om dette kun var en intern øvelse for spesielt interesserte? Hvilke muligheter fikk jeg hvis jeg satte av mer tid til prøver og et ensemble som maktet å utføre teaterformen som skuespillere med tekst, sang, dans og mime?

Jeg ønsket å prøve ut øvelsene som ofte ble presentert i korte 15 - 20 minutters episoder, i et uttrykk egnet for en 45 og 60 minutters forestilling. Da måtte også fabelen være sterk nok.  Jeg blandet historien med bruk av fortellere og fortellerteknikk, masker og noen rekvisitter. Dette ble gjennomført med Teater Joker (teaterjoker.no) i år 2000, og forestillingen «Rike Per» ble spilt over 320 ganger i løpet av to år i Norge.

Forestillingen var på den tiden et godt eksempel for studentene i hvordan øvelser kunne benyttes til å skape komplette forestillinger, eller som et uttrykk i en del av en forestilling, og jeg kunne presentere flere virkemidler for studentene. Etter dette ble også teaterformen mer kjent i Norge, og den er innført som fag også på videregående skoler i faget drama.

Senere har jeg prøvd ut seriemime i mitt kompani Teater Joker med ulike utgangspunkt og mål. Vi har utforsket uttrykket for- og med ulike målgrupper, og i samarbeid med Nationaltheatret («Peer på en pall»), med Den Norske Opera og Ballett («Funiculi,Funicula»), Det Åpne Teater («Baron Von Munchhausen») Akershus Teater, nå unge Viken Teater («Brune»), og sist med Nordland Teater («Mulegutten»).

Der forsket jeg på bruken av dukker og masker sammen med kropp og seriemime. Jeg har hele tiden lett etter nye måter å ta i bruk seriemime som et element eller som en metode i en dramatiseringsprosess og prøvet formen i undervisning eller på profesjonelle teatre i USA, Burkinafaso, India og Kina.

Ulike teatergrupper i Norge, som Feil Teater, tar også i bruk seriemimen som en arbeidsform eller element i en forestilling. Teaterutdanningen i Nord Trøndelag underviser i faget og i dag kan studentene oppleve et rikt tilbud av teaterformen blant frie sceniske grupper eller som øvelse på teaterskoler.

Nå forsker jeg ofte i bruken av seriemime som en metode i en dramatiseringsprosess med utviklingen av et manus, og håper eksemplene fra profesjonelt teaterarbeid kan påvirke studentenes bruk av øvelsen.