I dette prosjektet studerer jeg politiets metodikk i det som kalles personorientert forebygging.
Historisk har arbeidet vært ustrukturert og med lite rettslige begrensinger i praksis. Det store rommet for skjønn sammen med at tiltak kan være inngripende har ført til at flere har etterlyst regulering og retningslinjer i arbeidet.
Dette kan komme i form av standardiserte metoder og verktøy, som har utviklet seg «hånd i hånd» med evidensbasert praksis, med mål om å redusere ineffektivitet, bias og vilkårlighet. Et konkret eksempel er risikovurderingsverktøyet SARA:SV, en sjekkliste med evidensbaserte risikofaktorer som benyttes for å vurdere risikonivået for fremtidig partnervold.
Forskning viser imidlertid at praktisk implementering og bruk av evidensbaserte metoder og verktøy varierer stort. En kunnskapsbasert tilnærming innebærer å anerkjenne variasjoner i praksis, og fremhever viktigheten av å studere lokale kontekster og dilemmaer.
Empirisk studerer jeg personorientert forebygging i Oslo politidistrikt hvor forebyggende seksjoner har tatt i bruk en ny metodikk for vurdering og oppfølging av unge som anses å være i en risikosone, eller som har begått kriminalitet. Hva er fordeler og ulemper ved at dette arbeidet rammes inn? Datamaterialet består av intervjuer og observasjoner av det praktiske arbeidet, og blir analysert ut fra teorier om profesjonelt skjønn og rettsbevissthet.
Hovedveileder er Anders Molander (OsloMet).
Jon Strype (Politihøgskolen) og Helene O. I. Gundhus (UiO) er biveiledere.
