Åsmund Hermansen, Therese Saltkjel og Cedrik Andersen Lyngroth har nylig utarbeidet en rapport om kvinners arbeidsmiljø og helse (regjeringen.no). Rapporten er en del av kunnskapsgrunnlaget for en offentlig utredning (NOU).
Fortsatt et kjønnsdelt arbeidsmarked
Funnene viser at kvinner i stor grad er overrepresentert i yrker med høy fysisk og psykisk belastning, og at det norske arbeidsmarkedet fortsatt fremstår som sterkt kjønnsdelt på tvers av sektorer, yrker og næringer.
Det er ikke selve belastningen som er problemet, men at den fordeles så ulikt mellom kvinner og menn. Å ha en tung og krevende jobb er negativt uansett kjønn, men fordi arbeidslivet er så kjønnsdelt, får dette konsekvenser på et strukturelt nivå, forklarer forsker Åsmund Hermansen.
– Når vi ser på yrker med både høy fysisk og psykisk belastning, er sju av 10 er kvinner. I motsatt ende er sju av 10 menn. Dette sier noe om kjønnssegregeringen i arbeidslivet.
– Et samfunn kan ikke leve med store og vedvarende ulikheter. Når forskjellene går på så grunnleggende ting som lønn, helse og pensjon, vil det til slutt utfordre fellesskapsfølelsen, sier han.
Velferdsstaten blir utfordret
Noen av de mest krevende yrkene – som sykepleier, lærer og barnehageansatt – er helt avgjørende for at velferdsstaten skal fungere, og det er særlig kvinner som fyller de tyngste rollene i velferdsstaten.
– Vi står i fare for å undergrave fundamentet i velferdssamfunnet. Når belastningen blir for høy og anerkjennelsen for lav, velger folk andre løsninger, forteller forsker Therese Saltkjel.
Forskerne peker på at flere nå velger bemanningsbyråer og fleksible løsninger med høyere lønn og mer frihet.
– Når en sykepleier kan tjene over en million kroner i året gjennom et bemanningsbyrå, velge vaktene sine selv og jobbe hvor som helst i landet, er det ikke lett å rekruttere til faste stillinger med lavere lønn og høyere belastning, sier Hermansen.
Han påpeker at dette bidrar til en privatisering av tjenester som egentlig er et felles ansvar. På individnivå kan fleksible løsninger med høyere lønn fungere godt, men det er ikke en bærekraftig modell for samfunnet.
Et samfunn kan ikke leve med store og vedvarende ulikheter. Når forskjellene går på så grunnleggende ting som lønn, helse og pensjon, vil det til slutt utfordre fellesskapsfølelsen.– Åsmund Hermansen
– Det som er rasjonelt for enkeltpersoner, er ikke nødvendigvis rasjonelt for samfunnet. Da får vi et system som fungerer på overflaten, men som undergraver seg selv, forteller Åsmund Hermansen.
Åsmund Hermansen, Therese Saltkjel og Cedrik Andersen Lyngroth Foto: Thea Handrup Brevik / OsloMet
– En jobb er ikke bare en jobb
Åsmund Hermansen tror en løsning kan være å tilpasse arbeidstiden etter hvor krevende jobben er.
– I diskusjonen om arbeidstid og pensjon har man ofte tatt utgangspunkt i antall timer, og ikke hva jobben faktisk krever.
Han peker på at en 100 prosent stilling som sykepleier er noe annet enn en kontorjobb.
– Vi må begynne å se på hva folk faktisk utsettes for i løpet av en arbeidsdag, og tilpasse arbeidstiden etter hvor belastende jobben er. Kanskje tilsvarer en 80 prosent stilling som sykepleier en full stilling som kommunikasjonsrådgiver, sier han.
Kvinner i deltidsstillinger forsterker kjønnsulikheter
Mange som står i de mest krevende jobbene, jobber dessuten deltid, fordi det er for tungt å stå i full stilling over tid.
– Når kvinner må jobbe mindre fordi belastningen er for høy, går det utover både lønn og pensjon. Det forsterker ulikhetene mellom kvinner og menn, ikke bare i inntekt, men også i helse og økonomisk trygghet senere i livet, sier Hermansen.
Ifølge Hermansen koster dagens system mer enn vi ofte innser. Høyt sykefravær, frafall og uførhet henger tett sammen med arbeidsbelastning. Han mener at løsningen kan ligge i å justere arbeidstid, lønn og organisering.
– Det handler til syvende og sist om hva slags arbeidsliv vi vil ha – og hvor mye vi er villige til å investere i dem som holder velferdssamfunnet i gang, sier Hermansen.
