Er det bare en myte at idretten er inkluderende?

– Idretten blir ofte sett på som en måte å inkludere unge sosialt på, men funnene våre viser at den heller speiler hvordan livet deres allerede er, sier NOVA-forsker Marlene Persson ved OsloMet.

– De som føler seg trygge og allerede er en del av et sosialt fellesskap, deltar oftere i idrett. De som derimot har ulike utfordringer i hverdagen, er gjerne de som ikke blir med.

I en nylig publisert artikkel har Persson og kollega Ingunn Eriksen brukt data fra undersøkelsen «Ungdom i endring». De har identifisert tre hovedmønstre for hvordan ungdom forholder seg til idrett:

1. Ikke-deltakere: Ungdom som ikke har deltatt i idrett i løpet av ungdomstida.
2. «Sluttere»: Ungdom som har sluttet med idrett i løpet av ungdomstiden.
3. Deltakere: Ungdom som deltar jevnlig i organisert idrett gjennom ungdomsårene.

Manglende tilbud og andre prioriteringer

Blant ungdom som ikke deltok i idrett, fant forskerne at de med majoritetsbakgrunn ofte hadde utfordringer på flere områder – enten hjemme, på skolen eller med helsen. Disse faktorene gjorde det vanskelig for dem å engasjere seg i idrett, og for mange fremstod det rett og slett ikke som et alternativ å delta.

– For noen ungdommer er ikke idrettsdeltakelse et valg. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi livssituasjonen deres gjør det utfordrende å passe inn i de eksisterende tilbudene, forklarer Persson.

Ungdom med minoritetsbakgrunn, derimot, var ofte godt integrert i andre sosiale arenaer. Likevel opplevde mange at tradisjonelle idretter som håndball, fotball og ski ikke appellerte til dem.

– Mens majoritetsungdom utenfor idretten ofte strever med skole, familie eller helse, ser vi at minoritetsungdom som ikke deltar, trives godt med familie, venner og skole. Det de savner, er et idrettstilbud som bedre samsvarer med deres interesser.

Idrett som et bilde av livssituasjon

Ungdom som enten hadde sluttet med idrett eller fortsatt deltok, følte seg stort sett trygge og inkluderte i samfunnet. For dem var idretten bare en naturlig del av et sosialt og aktivt liv, men ikke noe som avgjorde om de følte tilhørighet eller ikke.

– Våre funn tyder på at i Norge, hvor organisert idrett har en sterk kulturell posisjon, er det ikke selve idretten som skaper sosial inkludering. Snarere speiler den hvor godt ungdom allerede føler seg inkludert i samfunnet, sier Persson.

Hvorfor mener mange at idretten er inkluderende?

Mange undersøkelser, som for eksempel Ungdata (ungdata.no) viser til flere positive resultater for unge knyttet til det å delta i organisert idrett. De viser for eksempel at de som deltar har bedre livstilfredshet, høyere selvtillit og at de bruker mindre rusmidler og opplever mindre mobbing enn de som ikke deltar.

Dette blir ofte brukt av myndigheter og idrettsorganisasjoner som et argument for at idrett kan bidra til å nå sosialpolitiske mål, særlig de som handler om å hindre at unge faller utenfor sosiale fellesskap. Se for eksempel regjeringens idrettsstrategi: Sterkere tilbake – En mer inkluderende idrett (regjeringen.no).

– Funnene våre betyr selvfølgelig ikke at idrett ikke tilfører noe positivt til mange unges hverdag, sier Persson. – Men i stedet for å tro at slike spørreundersøkelser viser hvordan idrett påvirker ungdom, må vi heller se dem som et bilde på hvem som faktisk driver med idrett.

Fordi «Ungdom i endring» er en kvalitativ undersøkelse der forskerne har fulgt de samme ungdommene fra de var 13 til 19 år, kan de gå mer i dybden og også se på bakenforliggende årsaker til at de velger å delta eller ikke delta i idrett. Dermed tegner det seg et litt annet bilde.

Hvis man vil inkludere nye grupper, kan ikke idretten bare tilby mer av det samme. – Marlene Persson

Følger for fremtidig politikk og praksis

Studien gir nyttig innsikt i hvordan ungdoms deltakelse i idrett henger sammen med deres sosiale liv og hverdag. Persson mener dette bør få følger for framtidig politikk og praksis, både fra myndighetene og idretten.

– For det første må man erkjenne at slik idretten er organisert i dag, er den dårlig tilpasset de mest sårbare ungdommene og lite egnet til å fremme sosial inkludering, sier hun.

For disse ungdommene er det viktigere med andre tilbud, som fritidsklubber med trygge voksne eller lett tilgjengelige helsetjenester på skolen.

For det andre: Hvis man vil inkludere nye grupper, kan ikke idretten bare tilby mer av det samme.

En av informantene fortalte for eksempel at det var mange fotballklubber og -baner i nærområdet hans, men at han og vennene ønsket seg et basketballtilbud – noe som manglet helt.

– Hvilke aktiviteter som finnes, avgjør hvem som deltar, og derfor må det skapes nye tilbud for å nå flere. Problemet er at idrettsdemokratiet og kommunene har lettest for å prioritere de største idrettene, noe som gjør det vanskeligere å satse på nye aktiviteter, avslutter Persson.

Referanse

Persson, M.F. og Eriksen, I.M. (2025). Sports participation as a reflection of social inclusion in youth: a holistic exploration of sport within young people’s lives (tandfonline.com). Sport, Education and Society.