Ti bud for klimaledelse i byen

Et kritisk spørsmål i etterkant av den globale klimakonferansen i Sharm El-Sheikh (COP27) er hva vi kan lære av byers klimalederskap?

– Mange byer tar aktivt lederskap i den globale klimapolitikken. De evner å mobilisere og engasjere en rekke ulike aktører, både lokalt og internasjonalt, for felles klimadugnad, sier Hege Hofstad og Trond Vedeld, forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.

De har i flere år forsket på klimalederskap og styring i byer, både i Skandinavia og internasjonalt, med støtte fra Forskningsrådet. 

Erfaringer fra deres forskning oppsummeres her som en «guide» til politisk-administrative ledere som ønsker å oversette ambisiøse klimamål til lokal handling.

– Vi hevder at nøkkelen til suksess ligger i å utvikle en blanding av styringsredskaper – en hybrid klimaledelse der samskaping er et viktig, strategisk verktøy – tilpasset den lokale konteksten, der ulike offentlige, private og sivile aktører samarbeider for å fremme aktuelle tiltak og pilotprosjekter, sier Hofstad og Vedeld.

Forskernes ti bud

Følgende 10 bud for god klimaledelse i by er basert på lærdom fra forskningen deres. Læringstesene er organisert under fire ulike typer samskapende klimaledelse, hentet fra ledelsesteorier og deres egen forskning; ideell ledelse, integrativ ledelse, tilpasset ledelse og distributiv ledelse.

Klarer du å bruke de fire ledelsesformene inn i ulike deler av klimaarbeidet, er du godt rustet for å få til faktisk klimahandling.

Ideell ledelse

De tre første budene krever en ideell ledelse, for å samskape klimamål og -policy:

1. Samkjøre aktuelle interne og eksterne aktører i felles arenaer for å vurdere aktuelle problem fra ulike perspektiv og etablere bred strategisk enighet om veien videre.

2. Vedta ambisiøse, felles klimamål og en pålitelig klimahandlingsplan understøttet av et samskapt klimabudsjett som det sentrale politiske styringsinstrumentet.

3. Sikre tilstrekkelig åpen og fleksibel policy og praksis for å muliggjøre lokal, stedsbasert problemløsning, innovative eksperimenter og justering i lys av mulig lokal risiko og usikkerhet.

Integrativ ledelse

De tre neste budene krever en integrativ ledelse, for å fremme policyintegrasjon, organisering og kapasitet:

4. Samskape klimapolitikken gjennom eksterne arenaer og intern organisering på tvers som fremmer kopling mellom klimamål, budsjettering, rapportering og kommunale anskaffelser; skape forutsigbare retningslinjer for privat sektor, sivilsamfunn, innbyggere og akademia gjennom en sunn blanding av regulering, finanspolitiske verktøy, og samskaping.

5. Bygge en dedikert og kompetent klimaetat med tydelig mandat, politisk støtte og administrativt handlingsrom som koordinerer og samkjører avdelinger og etater og som fremmer innovative strategier og handling på tvers av sektorer og skala.

6. Framelske et politisk-administrativt lederskap som bygger intern samskapingskultur og kapasitet og bidrar med strategisk formidling og brobygging på tvers (innad, oppover, nedover).

Tilpasset ledelse

De to neste budene krever en tilpasset (adaptiv) ledelse, som kan forhandle aktivt for å sikre lokalt handlingsrom (internt, oppover):

7. Etablere ulike koalisjoner for endring mellom aktører lokalt, regionalt og internasjonalt; øke forhandlingsstyrke og handlingsrom aktivt overfor nasjonale myndigheter og internasjonale institusjoner med kontroll over politikk, infrastruktur, markeder og økonomiske ressurser.

8. Bidra gjennom viktige samarbeidsarenaer og nettverk til ‘utenfor-boksen’ tenkning gjennom uttesting og utvikling av nye ideer og eksperimenter som evner å utfordre vedtatte sannheter og institusjonelle ‘lock-ins’ blant fagfolk og i policy, organisasjoner og tjenesteyting.

Distributiv ledelse

De siste to budene krever en distributiv ledelse, som fordrer aktiv deltakelse i lokale og transnasjonale samarbeidsnettverk:

9. Fremme institusjonell og teknologisk eksperimentering og læring gjennom samskapende nettverk, plattformer og arenaer lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

10. Delta aktivt i internasjonale plattformer og nettverk for å fremme intern læring og bygging av egen kapasitet men også for å forhandle fram endringer i internasjonale markeder og bypolitikk nasjonalt og globalt.

Et helt sentralt trekk ved samskapende ledelse er at den søker å skape «forstyrrelser» i etablert kunnskap, samt å fremme ny praksis gjennom samarbeidende innovasjon. Dette er nødvendig for å sikre systemiske endringer i institusjoner, teknologi og infrastruktur.

Samskapende klimaledelse bidrar således til mulig overgang «fra ord til handling». Gjennom samskaping fremmes tillit og eierskap til felles mål, og vilje til å ta risiko blant aktører med ulike interesser og ressurser.

– Det gir mulighet til å takle dilemmaer og konflikter mellom aktører og viktig læring for politikere og beslutningstakere. Det kan også bidra til å styrke lokalt demokrati, sier Hofstad og Vedeld.