Vi har sett eksempler på venner og naboer gå på butikken for hverandre, og vi har sett folk vinke til sine eldre slektninger gjennom sykehjemsvinduer for å gi dem en pause fra ensomheten og spre litt glede.
Nettopp disse sosiale relasjonene er en viktig del av beredskapen vår mot kriser, mener SIFO-forsker Nina Heidenstrøm. Hun disputerer i disse dager for doktorgraden i sosiologi om beredskap i norske husholdninger.
– Noe av det mest interessante jeg fant er hvor viktig de sosiale relasjonene våre er for beredskapen vår, sier Heidenstrøm.
Enslige er mest sårbare
Da koronaen rammet Norge i februar, og da myndighetenes restriksjoner trådte i kraft 12. mars, fikk vi også se betydningen av de sosiale relasjonene. De som ble satt i karantene eller isolasjon fikk behov for hjelp til å handle mat, medisiner eller gjøre andre ærend. Samtidig ble mange sosiale møteplasser stengt. Heidenstrøm finner i sin studie at det er de enslige husholdningene med lite nettverk som har lavest beredskap. De bor ofte i små boliger med lite lagringskapasitet, og har få punkter for kontakt med andre. Heidenstrøm mener at dette viser hvor sårbare vi er uten de sosiale relasjonene.
– Dersom du har mange kontaktpunkter har du større sjanser for å få tak i noe du trenger i en krisesituasjon. Det er god beredskap i godt nettverk, også i kriser, sier hun.
Folk hjelper hverandre
Heidenstrøm har studert hvordan lokalbefolkningen håndterte strøm- og IKT-brudd under brannen i Lærdal i 2014 og stormen Dagmar i 2011. Her var det stor vilje til å hjelpe hverandre med alt fra strømaggregater til kunnskap om hvor det var mulig å få mobildekning. Hun fant at de som så på seg selv som godt forberedt også var villige til å hjelpe andre.
– Sosiale nettverk under kriser funger altså på tre måter. Fra nettverkene kan vi hente sosiale ressurser som handlehjelp, men vi ser også at materielle ressurser som strømaggregater deles mellom personer i sosiale nettverk. Vi kan også gi hjelp til personer i våre sosiale nettverk.
Mye beredskap hjemme
Korona har gjort det tydelig hvor viktig hjemmene våre er for beredskapen. Vi har nemlig hverdagskunnskap, som ikke faller under begrepet beredskap, men som er det likevel.
For eksempel har de som bor i rurale områder kunnskap om lokale vær- og klimaforhold. De kjenner til lokale vindforhold, og kan vurdere faren for ras, flom og strømbrudd. De har også kunnskap om den lokale infrastrukturen, som hvor strømlinjene går og om de er sårbare for trefall, eller hvilket strømnett de selv er koblet på. Denne kunnskapen gjør at de som bor utsatte steder kan forberede seg på kriser.
Noe av det mest interessante jeg fant er hvor viktig de sosiale relasjonene er for beredskapen vår.– Nina Heidenstrøm, SIFO-forsker
Selvberging er idealet
Det er en sterk kulturell fortelling i Norge om å klare seg selv. Idealet om selvberging er særlig til stede blant de som bor på bygda, mener Heidenstrøm.
– I Oslo er det annerledes. Folk har sterkere tro på at myndighetene ordner opp. En vanlig fortelling blant informantene fra Oslo var at hvis Oslo skulle bli rammet av noe kom noen til å håndtere det, siden alle de viktigste samfunnsfunksjonene finnes her.
Lære av livet på landet
Men kanskje byfolk har noe å lære av både hytteliv og livet på landet? Folk i Oslo er nemlig mer sårbare ved kriser som langvarig strømbrudd. Det er for eksempel få som har vedfyring, som er veldig viktig ved strømbrudd. Å ha muligheten til å fyre med ved og lage mat på vedovn kan redde folk, mener Heidenstrøm.
– I byen følte folk at de hadde ressurser utenfor leiligheten, med mange lokale butikker lett tilgjengelig. I byen er det lettere å få tak i ting og folk som kan hjelpe, og da virker ikke beredskap like viktig.
Og det er kanskje i byene at tiltakene rundt korona har rammet hverdagen hardest. Det å være sosial i det offentlige rom ble plutselig umulig, og reisevanene våre endret seg radikalt. Det gjenstår å se om noen vaner har endret seg permanent. Heidenstrøm mener at det å ha opplevd en krise i seg selv kan gjøre oss bedre rustet til neste krise.
Vi tar beredskapen for gitt
Selv om norske husholdninger har mange beredskapsressurser, viser Heidenstrøms avhandling at beredskap ikke er noe norske husholdninger er opptatt av. Det var ikke et ord dagligtalen.
Vi har høy tillit til at myndighetene tar hånd om beredskapen. Vi stoler på at myndighetene tar riktige valg for oss og at mediene gir korrekt informasjon– Nina Heidenstrøm
– Folk tenkte på beredskap som et politisk begrep brukt av Direktoratet for sikkerhet og beredskap eller Justis- og beredskapsdepartementet, og hadde ingenting med dem å gjøre. Det synes jeg er interessant, sier Heidenstrøm.
– Jeg tror det betyr at vi har høy tillit til at myndighetene tar hånd om beredskapen. Vi stoler på at myndighetene tar riktige valg for oss og at mediene gir korrekt informasjon, sier hun.
Hvordan få bedre beredskap?
- Vi kan pleie de sosiale relasjonene våre, enten det er slekt, venner eller naboer.
- Vi kan gjøre oss kjent med nærområdet vårt. Hvor finnes møteplasser, informasjon, eller andre ressurser der vi bor?
- Vi kan også gå gjennom listen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) over ting alle bør ha hjemme. For eksempel batterier, fyrstikker og litt mat og vann til å klare oss i tre dager.
- Vi kan øve oss på ferdigheter vi kan trenge hvis noe alvorlig skulle skje. Som å tenne bål eller håndtere en primus.
Fakta
Nina Heidenstrøm har skrevet doktorgradsavhandlingen sin i SIFO-prosjektet Homerisk: Risk management strategies when households face collapsing electricity and digital infrastructure. Hun disputerte i 2020 ved Institutt for sosiolog og samfunnsgeografi ved UiO med avhandlingen «Preparedness in Everyday Life. A Social Practice Perspective».
