– For å kunne håndtere barn og unge er det ikke tilstrekkelig med forhåndsdefinerte prosedyrer. Det kreves godt faglig skjønn, sier professor Solveig Østrem ved barnehagelærerutdanningen på OsloMet.
– Barn er ulike, og arbeidet med barn kan ikke standardiseres, sier hun.
Professor Østrem blir tankefull og litt lei seg når hun skal snakke om mange av manualene, metodene og verktøypedagogikken som de siste ti årene er brukt og brukes i barnehage, skole og barnevern.
Sammen med Mari Pettersvold har hun skrevet boka Problembarn – manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern
Det brukes millioner av kroner i kommunene på såkalte manualbaserte programmer for å motvirke for eksempel mobbing, svake skoleresultater, frafall i videregående skole og psykiske lidelser.
– Disse programmene er et svar på at politikerne etterspør effektive tiltak. Mantraet er at jo tidligere innsatsen settes inn, jo større er sjansen for å lykkes, sier Østrem.
Politikerne og rådmenn har en enorm vilje til å gjøre noe, men har ofte kunnskapsmangel.
Mennesket er uforutsigbart
Manualbaserte metoder skal gi universelle løsninger for barnehage, skole og barnevern. Men de tar ikke hensyn til at mennesket er uforutsigbart, mener forskeren.
Programmene kjennetegnes ved at de kan brukes i alle sektorer for å mestre det meste som kan gå galt i menneskers liv. De er universelle og passer overalt.
– Utbredelsen av programmene skyldes blant annet at de ikke retter seg mot avgrensede grupper som har problemer, men mot alle som kan komme til å få problemer.
– Når vi setter sammen IKEA-møbler eller leter etter feil med bilen, ser vi i manualene som følger med. Her er alt beskrevet hvordan vi skal gjøre det for å få best mulig resultat, men når manualer brukes overfor mennesker blir dette mye mer problematisk, for ingen mennesker er like.
Bryter med god pedagogikk
Østrem mener at programmene har en tendens til å vektlegge at pedagogisk arbeid må settes på en formel og standardiseres, og at programmene bryter med god pedagogikk, grunnleggende respekt for barnet og tanken om barnet som samspiller.
– De predikerer at gjør man sånn og sånn, så får det effekt, men glemmer at mennesket er uforutsigbart. De bygger på en forestilling om at barn er ytrestyrt, at de styres av andre og ikke seg selv, og ikke er egne subjekter. At barn kan reguleres ved belønning eller straff. Men ønsker vi barn som alltid gjør som de voksne sier og at de voksne alltid har rett? Ønsker vi at uenighet sees som ulydighet?
Barn er ulike, og arbeidet med barn kan ikke standardiseres.
Bruker positive navn og honnørord
Østrem skjønner at det er vanskelig å være motstander av programmer som heter SMIL – styrke og mestring i livet – eller Steg for steg.
Svært mange av metodene har positive navn og bruker honnørord, men hva handler de egentlig om?
Sammen med andre fagpersoner har Østrem med et dypdykk og analytisk blikk gått gjennom noen av de mest brukte programmene som tilbys i barnehage, skole og barnevern.
– Årlig kanaliseres mange millioner kroner i kommunenes budsjetter til bruk av disse programmene, sier Østrem.
Tabloidisering av skole og barnehage
Østrem mener at politikerne og rådmenn har en enorm vilje til å gjøre noe, men har ofte kunnskapsmangel.
De ønsker programmene velkommen og binder opp ressurser for flere år uten å ha sjekket med fagpersoner i barnehage, skole eller barnevern. Men programmene er ofte en tabloidisering av barnehage og skole,
– Ved å snakke med de som jobber med barna, ville de som bestemmer over pengesekken ha fått vite at metodene er en del av en bekymringsindustri og en instrumentell og diagnostisk tilnærming til barn. Har ikke barna problemer allerede, vil de snart få det.
Programmene har en tendens til å vektlegge at pedagogisk arbeid må settes på en formel og standardiseres.
Ønsker et bedre kunnskapsgrunnlag
Østrem ønsker seg en mer opplyst debatt om manualene slik at beslutninger fattes på et bedre grunnlag og at motforestillinger kan komme fram.
– Dessverre bygger mange av disse programmene på et skjørt kunnskapsgrunnlag og lite forskning, sier Østrem.
Begeistring en del av metoden
– Evaluering kommer gjerne etter selvrapportering av folk som er begeistret.
– Det å være begeistret er en del av metoden som brukes. Det er ikke rom for å stille spørsmål. Salgsargumentet er ofte at dersom man ikke har et slikt konsept, blir alt overlatt til tilfeldigheter. Metodene gir lite ansvar og tillit til de som har fagkunnskapene i arbeidet med barn.
Østrem har sett at mange av manualene ikke forholder seg til mandatet til barnehagen eller skolen, men er utviklet av fagmiljøer utenfor utdanningene.
Samtidig ligger programmene bak en betalingsmur, så det er vanskelig å sette seg inn i materiellet før man tar en beslutning om å kjøpe og bruke det.
– Programmene selges ofte inn som om de er helt nødvendige i utviklingen av barnet, men vips så er de borte og programmet lagt ned, sier Østrem.
Reelle problemer kan bli oversett
Mange av metodene har som premiss at det finnes store problemer. Hvis barnet ikke har et problem, kan det komme. Problemet ligger hos barnet.
– Mange av konseptene er utviklet som behandling og terapi for en liten gruppe barn, sier Østrem.
– Ved enkle grep er de gjort om til universalforebygging for alle i barnehage eller skole. De er veldig problemorientert og smått og stort gjøres til problemer. Dette kan føre til at reelle problemer kan bli oversett.
Ros er mye brukt i programmene
– Barna roses for å være greie og oppføre seg helt alminnelig i dagliglivet. Dette gjennomskuer barna lett. Barn lærer å gjøre det som forventes av dem, og de gjør det som er lurt i en gitt situasjon, sier Østrem.
Referanser
Mari Pettersvold og Solveig Østrem (red.): Problembarn – manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern (cappelendamm.no), Cappelen Damm Akademisk, 2019.
