Disputas: Cecilie Sudland

Norske myndigheter legger til grunn at alvorlige foreldrekonflikter mellom separerte og fraskilte foreldre kan være skadelig for barns helse og utvikling, og barnevernet har de siste årene fått økt ansvar for å bistå familiene. Alvorlige foreldrekonflikter brukes i denne studien om separerte og fraskilte foreldre som har langvarige og store konflikter om barnets bosted, samværsordning, barneoppdragelse og bekymringer for den andre forelderens omsorgskompetanse. Imidlertid er det knyttet mange utfordringer og dilemmaer til barnevernets arbeid med familier som kjennetegnes av alvorlige foreldrekonflikter. Dette settes i sammenheng med at barnevernets arbeid foregår i en juridisk gråsone mellom barnevernloven og barneloven, noe som gjør at grensen mellom barnevernet og familievernet kan være uklar. Avhandlingen søker derfor å utforske, med utgangspunkt i barnevernsarbeidernes perspektiv, hvordan sakene utfordrer barnevernets oppgaver når de skal undersøke og vurdere barnets omsorgssituasjon og ta avgjørelser om hvordan familiene kan hjelpes. Den overordnede problemstillingen er som følger:  

På hvilke måter utfordrer alvorlige foreldrekonflikter barnevernsarbeideres forståelser av barnevernets ansvarsfelt og oppgaver?  

Data

Studien bygger på kvalitative intervjuer med 31 barnevernsarbeidere. De var utdannet henholdsvis sosionomer og barnevernspedagoger, og de fleste hadde mange års erfaring fra barnevernfeltet. Studien er forankret i et sosialkonstruktivistisk vitenskapsteoretisk perspektiv der alvorlige foreldrekonflikter så vel som omsorgssvikt blir forstått som sosiale fenomener som gis forskjellig betydning i ulike sosiale kontekster. Barnevernsarbeidernes vurderinger forstås således som en aktiv konstruksjonsprosess der de, basert på deres faglige kunnskap og samfunnets normer og verdier om barndom og foreldreskap, trekker grenser mellom skadelige og ikke-skadelige oppvekstbetingelser for barn. En slik teoretisk innfallsvinkel innebærer at jeg har vært opptatt av å utforske barnevernsarbeideres forståelser av hvorvidt konfliktene utgjør en risiko for barnets helse og utvikling, og hvordan de kan hjelpe familiene. 

Første artikkel

Avhandlingens funn er presentert i tre artikler. Den første artikkelen tar for seg barnevernets tiltaksarbeid og hvilke utfordringer de møter. Analysen får fram at barnevernet setter inn omfattende hjelpetiltak for å bistå familiene, men at foreldrene, sett med barnevernsarbeidernes øyne, ikke klarer å dra nytte av hjelpetiltakene som barnevernet har til rådighet. Dette settes av barnevernsarbeiderne i sammenheng med at foreldrene befinner seg i fastlåste handlingsmønstre, og at de av ulike grunner har stor motstand mot endring. Mine analyser viser at det er ekstra krevende for barnevernsarbeiderne å skape en arbeidsallianse til foreldrene med etablering av tillit og enighet om hva som er målet for arbeidet, og hvem som skal gjøre hva. Mye tyder også på at det er vanskelig for barnevernet å styre samtalene, og at barnevernsmøtene kan utvikle seg til en kamparena mellom foreldrene. Analysen får videre fram at barnevernsarbeiderne føler seg trukket inn i foreldrenes konflikter og at de opplever arbeidet som følelsesmessig krevende. Samlet viser analysen at alvorlige foreldrekonfliktsaker utfordrer sentrale prinsipper for sosialfaglig praksis, barnevernets rammebetingelser og barnevernsarbeidernes handlingsrom.  

Andre artikkel

Den andre artikkelen, som belyser barnevernets skjønnsmessige vurderinger av barnets omsorgssituasjon, viser at familier med alvorlige foreldrekonflikter utfordrer barnevernets forståelser av hva som er skadelige oppvekstbetingelser for barn. Dette gjelder særlig i saker der konflikten i seg selv er beskrevet som den primære bekymringen. Mye tyder på at dette handler om at konflikt er et tvetydig og komplekst fenomen som er vanlig i forbindelse med samlivsbrudd og skilsmisser, noe som gjør det krevende å vurdere hvordan de påvirker foreldres omsorgsevne. Deres arbeid kompliseres ytterligere av at det er et uklart skille mellom skadelig foreldrepraksis og dårlig men ikke skadelig foreldrepraksis fordi foreldrene, slik barnevernsarbeiderne erfarer det, kan framstå som ressurssterke personer som følger opp barnet praktisk og materielt. Til sammen ser disse forholdene ut til å skape en tvetydig vurderingssituasjon som gjør det vanskelig for barnevernet å avgjøre hvor mye konflikt et barn kan tåle før barnevernet burde gripe inn med mer inngripende tiltak for å skjerme barnet mot konfliktene.  

Analysene viser at deres faglige autoritet blir spesielt utfordret i skjæringspunktet mellom det som betegnes som velferdsbarnevernet, som omhandler hjelpetiltak for å bedre barns situasjon, og kjernebarnevernet, som dreier seg om å beskytte dem fra omsorgssvikt. Loven stiller strengere krav til barnevernets inngripen ved omsorgsplasseringer enn ved hjelpetiltak. Dette innebærer at barnevernet må ha sterke faglige argumenter, noe analysen viser at barnevernsarbeiderne opplever at de ikke har. Mye peker tvert imot på at sakene blir henlagt eller henvist til domstolen når barnevernsarbeiderne opplever at hjelpetiltakene ikke fører fram. For å støtte barnevernsarbeidere i deres vurderinger kan det se ut som at barnevernet trenger mer kunnskap om hvordan foreldres konflikter kan forstås opp mot emosjonell omsorgssvikt. 

Tredje artikkelen

Den tredje artikkelen utforsker hvordan barnevernets undersøkelsespraksis blir utfordret.  Lipskys (2010) bidrag om bakkebyråkratiet og bakkebyråkratenes mestringsstrategier blir brukt som teoretisk rammeverk for å forstå barnevernets rammebetingelser. Barnevernsarbeidernes utfordringer ser ut til å henge sammen med at familiene i liten grad har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forkant av bruddet utover den obligatoriske meklingen ved familievernkontoret. Familiens begrensede kontakt med hjelpeapparatet fører trolig til at barnevernet ikke får innhentet tilstrekkelig informasjon om familiene og barnets situasjon. I tillegg har foreldrene motstridende og troverdige fortellinger om hvordan konfliktene oppsto. Summen av disse forholdene gjør at barnevernets undersøkelsespraksis blir utfordret, og for å håndtere denne krevende situasjonen forsøker noen barnevernsarbeidere å bruke barnet som informant og kilde til informasjon. Imidlertid erfarer de at mange av barna befinner seg i en lojalitetskonflikt mellom foreldrene, og at de sier lite til barnevernet. Barnevernsarbeidernes måter å tilpasse seg de institusjonelle rammebetingelsene kan forstås som det Lipsky omtaler som mestringsstrategier for å imøtekomme barnevernlovens tidsfrister, krav om at barnevernet skal gjøre systematiske analyser og at avgjørelsene skal bygge på kunnskap om familiene. Disse dilemmaene fører til at barnevernsarbeiderne blir satt i en vanskelig situasjon der de opplever å gå på tvers av deres faglige idealer.   

Bidrag

Samlet sett viser avhandlingen at det i liten grad stilles spørsmål ved hvorvidt sakene hører innunder barnevernets ansvarsfelt og at det åpnes undersøkelser som ofte ser ut til å føre til hjelpetiltak. Samtidig viser studien at alvorlige foreldrekonflikter representerer en tvetydig sakskategori som skaper usikkerhet omkring hva som skal innlemmes i barnevernets tilnærminger for å styrke foreldrenes foreldrefunksjon. Mye tyder på at barnevernsarbeiderne trekker skille mellom foreldreskapet og foreldrenes ekteskapelige problemer, og at de som en følge av det ikke anser det som barnevernets oppgave å snakke med foreldrene om deres vanskelige forhold til hverandre. Det kan imidlertid stilles spørsmål om hva som utgjør sentrale oppvekstbetingelser for barn, og hvor grensen skal og bør gå mellom foreldres konflikter og foreldreskap. Familier med alvorlige foreldrekonflikter representerer en sammensatt gruppe som trenger ulike former for hjelp, og studien får fram at det trengs ytterligere samarbeid mellom barnevernet, familievernet og andre instanser som fastlegen og sakkyndige psykologer for å gi familiene et helhetlig hjelpetilbud.