Prøveforelesning: Betydningen av sosial klasse, kjønn og etnisitet for samhandling mellom pårørende og helseprofesjonelle i demensomsorgen.
Bedømmelseskomiteen består av
- første opponent: professor Frode F. Jacobsen, Høgskulen på Vestlandet og VID vitenskapelige høgskole
- andre opponent: førsteamanuensis Stinne Glasdam, Lund universitet
- leder av komiteen: førsteamanuensis Kari Anne Hakestad, OsloMet
Disputasleder er professor Jonas Debesay, OsloMet
Hovedveileder er professor Liv Halvorsrud, OsloMet.
Medveiledere er førsteamanuensis Daniela Lillekroken, OsloMet og førsteamanuensis Heidi Bjørge, OsloMet.
Sammendrag av avhandlingen
Avhandlingens tittel: "Social interactions in municipal healthcare: A qualitative study exploring the perceptions of family caregivers from minority ethnic backgrounds and healthcare personnel employed in dementia teams and home-based care."
Denne avhandlingen retter oppmerksomhet mot sosiale interaksjoner i demensomsorgen i kommunehelsetjenesten. Internasjonale politiske dokumenter knyttet til demensomsorg vektlegger pårørendes rett til å motta hjelp og støtte tilpasset deres behov, uavhengig etnisitet eller kultur.
Et politisk mål i kommunehelsetjenesten er å sikre solide og likeverdige relasjoner mellom pasienter, pårørende og helsepersonell, som igjen vil medvirke til å opprettholde et godt og varig samarbeid.
Mål
Hensikten med denne avhandlingen var derfor å utforske oppfatninger av sosial interaksjoner mellom pårørende med minoritetsetnisk bakgrunn som har et familiemedlem med demens og helsepersonell ansatt i demensteam eller hjemmebasert omsorg.
Metode
Et sosialkonstruktivistisk perspektiv ligger til grunn for denne avhandlingen som benytter en kvalitativ tilnærming inspirert av Pierre Bourdieu (1977, 1979, 1980, 1990a, 1990b, 1992). Avhandlingen består av tre artikler. Det empiriske datamaterialet ble samlet inn mellom desember 2019 og juni 2021 fra syv bydeler i Oslo og syv omkringliggende kommuner.
Datamaterialet er frembrakt gjennom 28 kvalitative semistrukturerte intervjuer med helsepersonell ansatt i demensteam og hjemmebasert omsorg, samt pårørende med minoritetsetnisk bakgrunn. En refleksiv tematisk analyse ble benyttet for å systematisere det empiriske materialet (Braun & Clarke, 2019).
Bourdieu’s teori er benyttet som en analytisk veiviser i arbeidet mot å forbedre og utdype vår forståelse av sosiale interaksjoner i kommunehelsetjenesten. Denne teorien tar utgangspunkt i en antagelse av samfunnet som organisert i et hierarki av sosiale relasjoner.
Følgelig kan dette rammeverket benyttes for å forstå hvordan praksiser i kommunale helsetjenester bidrar til fremvekst av maktforhold mellom pårørende med minoritetsetnisk bakgrunn og helsepersonell i demensteam og hjemmebasert omsorg.
Funn
Denne avhandlingen antyder at den institusjonelle konteksten for kommunale helsetjenester må utforskes nærmere. Funnene avslører et misforhold mellom idealene om omsorg og støtte av høy kvalitet til personer med demens og deres familier med minoritetsetnisk bakgrunn og de institusjonelle rammene som disse tjenestene leveres innenfor.
Til tross for norske myndigheters vektlegging av kulturell kompetanse blant helsepersonell i kommunale helsetjenester, viser denne avhandlingen at de pårørendes primære bekymring ikke var relatert til manglende kulturell sensitivitet, men derimot en fragmentert og dårlig helsetjeneste generelt.
Videre avdekkes spenninger mellom helsepersonellets mangel på tid og ressurser og deres plikt til å ivareta pårørendes behov og ønsker. Dette førte til at noen atferder blant pårørende ble vurdert som mer verdifulle og nyttige enn andre. Ulik eller annerledes atferd syntes å utgjøre et betydelig problem for helsepersonellet.
Dette antyder at en mer signifikant verdi ble plassert på likhet enn mangfold i samspillet med pårørende fra minoritetsetnisk bakgrunn. Denne evaluering av pårørende som enten hjelpsomme eller tidkrevende var også tydelig i pårørendes beretninger. Som en konsekvens ble oppfatninger av å være "innenfor" eller "utenfor" standardisert og ikke ansett som diskriminerende.
Konklusjon
Våre funn antyder at ulikheter i kommunehelsetjenesten når det gjelder pårørende med etnisk minoritetsbakgrunn skyldes at flere diskurser interagerer med hverandre og dermed frembringer maktdynamikk.
Til tross for norske myndigheters engasjement for å utvikle demensomsorg som er egnet og inkluderende for alle, er det relevant å spørre om de omkringliggende ideologiene i kommunehelsetjenesten samsvarer med disse idealene.
Oppsummert argumenterer denne avhandlingen for at normative antagelser om hva som ligger i å være pårørende må revurderes fra et etisk og moralsk perspektiv. Selv om ubehagelige paradokser og følelser er forbundet med avsløring av diskriminerende praksis, argumenterer vi for at det er viktig å diskutere og debattere dem.
Det er avgjørende at helsepersonell erkjenner og forstår at stereotypier har konsekvenser, slik som å skape forskjeller i helsetilbud basert på omfattende sosiale prosesser. Gjennom en slik anerkjennelse kan kritiske spørsmål stilles, noe som ytterligere vil kunne stimulere til refleksjon og debatt, samt oppmuntre til nytenkning og innsikt.
Denne avhandlingen gir derfor helsepersonell rom til å reflektere over aspekter ved inkluderende og støttende omsorg for pårørende til mennesker med demens i kommunene.
