Disputas: Hanna Buer Haddeland

Basert på dybdeintervjuer med 29 asylsøkere med endelig avslag, observasjon, samt analyse av relevante rettskilder og administrative helseavgjørelser, undersøker avhandlingen hvordan asylsøkere med endelig avslag opplever, forstår og oppfører seg i forhold til sin rettslige status, og rettsreglene knyttet til den. Avhandlingen benytter et rettssosiologiske design, og undersøker hvordan retten til helsehjelp fungerer i praksis, herunder om rettighetene er tilgjengelige og hvorvidt det kan foreligge gap mellom nasjonal rett, menneskerettighetsforpliktelser og behov. Videre brukes det teoretiske konseptet «rettsbevissthet» for å undersøke asylsøkere med endelig avslag sin forståelse av, og forhold til, loven. Herunder hvordan de forstår sine rettigheter (og plikter), hvordan rettighetstilgang påvirkes av trusselen om sanksjoner, samt hvorvidt de mobiliserer for å endre sin situasjon. 

Avhandlingen knyttes til ulike vitenskapelige debatter og fagfelt. Den bidrar til rettsvitenskapen i vid forstand, samt til feltet sosialpolitikk, gjennom funnene knyttet til irregulære migranters rett og tilgang til helsehjelp i Norge. Mangel på rett til behandling for alvorlige psykiske lidelser, mangelen på rehabiliteringsrettigheter i etterkant av behandling som omfattes av retten til øyeblikkelig hjelp, samt snever tolkning og dermed praktisering av begrepet «helt nødvendig» helsehjelp, kan føre til situasjoner som kan komme i konflikt med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, artikkel 2 eller 3, samt Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, artikkel 12 (Artikkel I). Utydelig regelverk – særlig knyttet til hva som omfattes av termen «helt nødvendig» helsehjelp, samt til betaling for helsetjenester – fører til ulik praksis blant helseforetak. Noen mottar mindre og andre mer helsehjelp enn hva det norske regelverket tilsier. 

Praksis knyttet til betaling for mottatt helsehjelp varierer dessuten fra ingen fakturering, fakturering tilsvarende hva personer som er medlem av folketrygden betaler, til fakturering for den fulle prisen for helsehjelp etter behandling. Økonomisk tilgang til helsehjelp må forstås i lys av mangel på rett til arbeid og sosiale ytelser. Videre påvirkes faktisk tilgang til rettigheter av språkferdigheter, kunnskap om regelverket, samt i hvilken grad migrantene faktisk kan returneres (Artikkel IV). Språkferdigheter bidrar til kunnskap om rettigheter, samt muligheter til å konfrontere feilaktig avvising som tidvis er et resultat av utydelig regelverk (Artikkel I og IV). 

Avhandlingen bidrar teoretisk til det rettssosiologiske konseptet rettsbevissthet. Den viser hvordan sosiale strukturer – sosiale relasjoner og tilgjengelige nettverk, bevissthet om sivile rettigheter, kulturell bakgrunn og språkferdigheter – påvirket hvorvidt studiedeltakerne involverte seg i kollektiv motstand og mobilisering (Artikkel III). Axel Honneth’s teori om anerkjennelse brukes for å utvide dimensjonen «avvikende kollektivisme» – utviklet innenfor rettsbevissthetslitteraturen. Teorien brukes til å beskrive hvordan den subjektive opplevelsen av brutte forventninger om rettslig annerkjennelse kan danne grunnlag for marginaliserte gruppers kollektive motstand forutsatt at disse finner andre med samme opplevelse.

I motsetning til studier som fremstiller irregulære migranter som redde for ethvert møte med det offentlige, viser avhandlingen at brutte forventninger om anerkjennelse kan føre til kollektiv motstand og mobilisering. I likhet med nylige studier om hvordan grenseprosesser transformeres nedenfra av migranter og deres allierte, gir avhandlingen innsikt i dynamikken mellom lov, motstand og potensialet for sosial endring (Artikkel II og III). Artikkel II diskuterer den teoretiske beskrivelsen av kriminalisering som en sømløs prosess, og undersøker hvordan aktører som mobiliserer mot økt «krimmigrasjon» utfordrer diskrepans mellom straff og verdier som menneskelig verdighet og medfølelse.

Selv om asylsøkere med endelig avslag på mange måter er rettslig ekskludert, strever med å endre sin status gjennom bruk av rettshjelp. Alle deltakerne hadde engasjert rettshjelp etter endelig avslag fra Utlendingsnemda, og de fleste mot betaling. Deres motvilje og frykt for å returnere til hjemlandet veier tyngre for dem enn trusselen om straff knyttet til ulovlig opphold. De fleste opplevde ikke sitt ulovlige opphold som et lovbrudd, men derimot som et resultat av feil behandling av deres asylsøknad (Artikkel III). Liten bruk av straff knyttet til ulovlig opphold reflekterte deltakerne sin manglende bevissthet knyttet til at ulovlig opphold kan føre til straffereaksjoner. 

Trusselen om straff knyttet til ulovlig arbeid, samt manglende tilgang til svart arbeidsmarked, bidro til at de fleste ikke jobbet. De fleste deltakerne var dermed svært avhengig av andres hjelp for husly, penger til rettshjelp, medisiner eller helsehjelp. Ofte knyttes denne avhengigheten til personer med samme kulturelle bakgrunn eller partner/familie. Denne avhengigheten skaper forskjeller mellom personer i samme rettslige posisjon. Dette fordi hvem man avhenger av kan påvirke rettighetstilgang. Videre kan venner, familie eller partnere risikere å bli holdt strafferettslig ansvarlig for å bistå til ulovlig opphold gjennom for eksempel å ha personer uten lovlig opphold boende hos seg. avhengigheten av andre, eventuelt mangel på andre å motta hjelp fra, kan bidra til situasjoner der asylsøkere med endelig avslag er sårbare for utnyttelse.