Disputas: Hanna Bugge

Avhandling: Aktiveringspolitikk: oppslutning og effekter på politisk deltakelse (oda.oslomet.no)

Samandrag

Denne avhandlinga studerer den politiske oppslutninga om aktiveringspolitiske reformer og korleis det å bli eksponert for aktiveringstiltak påverkar politisk deltaking. 

Formålet med aktiveringspolitiske reformer er å få mottakarar av velferdsytingar i arbeid. For å oppnå dette blir det stilt krav om at dei som får velferdsytingar må delta i arbeidsretta aktivitet. Sentralt står også bruken av sanksjonar, der manglande deltaking i aktivitetar kan sanksjonerast med trekk i ytinga.

Avhandlinga har hatt følgjande todelte problemstilling: Kva oppslutning har aktiveringspolitikk, og kva kan forklare individs støtte til aktiveringspolitikk? Korleis påverkar aktiveringspolitikk stønadsmottakarars demokratiske deltaking?

Bakgrunn

Ser ein til tidlegare forsking på desse to spørsmåla, har berre éin av dei to hovudtilnærmingane til aktiveringspolitikken vore studerte, nemleg den såkalla restriktive tilnærminga. Ein sentral del av avhandlinga består i å belyse korleis den såkalla støttande tilnærminga påverkar dei utfalla avhandlinga er interessert i.

I den restriktive tilnærminga er formålet med aktivitetskrava å få stønadsmottakaren raskast mogleg inn i arbeid ved å gjere det meir fordelaktig å jobbe enn å få stønad. Dette inneber krav om å søke jobbar og akseptere tilbodne stillingar – også dei som stønadsmottakaren kan oppfatte som mindre attraktive.

I den støttande tilnærminga er derimot hensikta å styrke stønadsmottakarars føresetnader for å delta i arbeidsmarknaden. Dette blir gjort gjennom krav om deltaking i humankapitalorienterte arbeidsretta tiltak. Forutan å pålegge ulike typar aktivitetskrav, varierer også tilnærmingane også i bruken av sanksjonar. Sanksjonane er strengare og meir omfattande i den restriktive tilnærminga.

Avhandlinga er ein empirisk studie, og gjennom bruk av norske og europeiske spørjeundersøkingsdata har problemstillingane blitt belyst i tre sjølvstendige artiklar.

Funn

Når det gjeld oppslutning om aktiveringspolitikk (artikkel 2), konkluderer avhandlinga gjennom å samanlikne støtta til dei to tilnærmingane blant nordmenn, at støtta kan beskrivast som variabel. Tar ein utgangspunkt i kva innbyggarane ideelt sett ønske, er støttande aktiveringstiltak mykje meir populære enn restriktive aktiveringstiltak. 

Tar ein derimot høgde for kva innbyggarane synest å akseptere i lys av gjeldande økonomiske rammevilkår, der eit trongt økonomisk handlingsrom blir vektlagt, aukar aksepten for restriktive aktiveringstiltak stort, noko som fører til at oppslutninga om dei to tilnærmingane verkar tilnærma lik.

Vidare viser avhandlinga at interessebaserte og verdibaserte forklaringar er viktige for å forstå individs syn på aktiveringstiltak (artikkel 2). Ved å samanlikne oppslutninga om restriktive aktiveringstiltak og støttande aktiveringstiltak finn avhandlinga at økonomisk interesse, i form av risiko på arbeidsmarknaden, og dessutan verdiorientering i venstre/høgre- konflikten, speler ei vesentleg rolle for oppslutninga.

Ein konklusjon i avhandlinga er at desse to forklaringane påverkar individets syn på dei to tilnærmingane på ulike måtar og med ulik forklaringskraft. Risiko på arbeidsmarknaden fører til lågare oppslutning om restriktive aktiveringstiltak og høgare oppslutning om støttande aktiveringstiltak. Likevel synest kjelda til risikoen å vere ulik. For restriktive aktiveringstiltak er ulikskapar i risiko mellom sysselsette og arbeidsledige av betydning, mens meir «demografiske» risikofaktorar som alder og kjønn ser ut til å påverke synet på støttande aktiveringstiltak. 

Vidare viser avhandlinga at identifisering med venstre- eller høgresideverdiar i politikken fører til nokså ulike aktiveringspolitiske preferansar. Venstresideverdiar styrker oppslutninga om støttande aktiveringstiltak og reduserer oppslutninga om restriktive aktiveringstiltak. I tillegg har politisk verdiorientering langt større betydning for synet på restriktive aktiveringstiltak, noko som truleg kjem av at slike tiltak lettare skaper assosiasjonar til venstre/høgre-konflikten enn det dei støttande tiltaka gjer.

Avhandlinga har også undersøkt kva som kan forklare individs syn på restriktive aktiveringstiltak blant vesteuropearar i perioden 1990 til 2017 (artikkel 3). Det blir konkludert med at synet på restriktive tiltak ikkje berre er forankra i ei økonomisk venstre/høgre-konflikt, men også ein kulturell konflikt. Verdiar knytte til den kulturelle konflikten, under dette autoritære og partikulære verdiar, styrker oppslutninga om restriktive aktiveringstiltak. I perioden som blir undersøkt, har både kulturelle og økonomiske verdiorienteringar ein nokså stabil relevans for vesteuropearars syn på dei restriktive aktiveringstiltaka. 

Dette betyr at den såkalla «todimensjonale» konfliktstrukturen ein innan komparativ politikk bruker for å beskrive standpunkta til europeiske parti deira veljarars meiningar, også har noko å seie for synet på aktiveringspolitikk.

Diskusjon

Når det gjeld forholdet mellom aktiveringstiltak og deltaking i demokratiet (artikkel 1), tyder resultata på at det å bli eksponert for aktiveringstiltak har noko å seie. Basert på paneldata som fangar erfaringar med arbeidsretta vilkår i den norske sosialhjelpsordninga, og dessutan lokale implementeringsdata om sosialhjelpsordninga, konkluderer avhandlinga med at det å bli eksponert for arbeidsretta vilkår i hovudsak har negative effektar på motivasjonen for å delta i politiske aktivitetar. 

Derimot er størrelsen på effektane, og til dels også retninga, avhengig av implementeringspraksis. Behovsprøving og fråværet av arbeidsretta vilkår har den mest negative verknaden på politisk deltaking, men ein aukande bruk av arbeidsretta vilkår modererer den negative verknaden.

Det er grunn til å rekne med at den modererande verknaden kjem av bruken av støttande verkemiddel i den norske sosialhjelpsordninga. Samanlikna med tidlegare studiar, der restriktive tiltak har dominert, kan den norske sosialhjelpsordninga beskrivast som meir støttande. I tillegg viser resultata at den modererande verknaden er størst i kontekster der vilkår om aktivitet blir praktisert hyppigast. Desse kontekstene kan også beskrivast som mest støttande, då auka vilkårsbruk synest å falle saman med moglegheita for individuelt tilpassa aktivitetar. 

Nettopp kva tiltak og element ved ordninga som modererer samanhengen, er i større grad eit ope spørsmål. Til dels kan det komme av humankapitalorientering, som tilfører ressursar ein vanlegvis knyter til auka politisk deltaking. Til dels kan det komme av administreringa, der ein tonar ned dei økonomiske sanksjonane og tilbyr individuelt tilpassa aktivitetar som kjem stønadsmottakarens i møte behov.