Tittel på avhandling: "The space between: Language discordant social work in Norway”.
Les meir om disputasen på den engelske nettsida. Du kjem dit ved å klikke på "English version" øvst på denne nettsida.
Sammendrag
Denne avhandlingen handler om møter hvor sosialarbeidere og klienter mangler felles språk. Studien har en etnografisk tilnærming og bygger på data fra deltakende observasjon, uformelle samtaler og kvalitative intervjuer med sosialarbeidere og minoritetsspråklige brukere i NAV. Avhandlingens mest sentrale forskningsbidrag er som følger:
Først og fremst viser avhandlingen at NAV-samtaler er så språklig komplekse at man må beherske språket i møtet godt for å kunne forstå og bli forstått. Kommunikasjonsproblemer oppstår både når man forsøker å gjennomføre samtaler på norsk med klienter som har begrensede norskkunnskaper, og når man har tolkede samtaler hvor tolkene ikke mestrer oppgaven språklig eller tolkefaglig. Når møter gjennomføres på et språk klienten ikke behersker, bruker både minoritetsspråklige og sosialarbeidere kommunikasjonsstrategier som tilslører kommunikasjonsproblemene. Når personer uten tolkefaglige kvalifikasjoner skal tolke i møtene, blir kommunikasjonen ofte frustrerende, kaotisk og forvirrende. I begge tilfeller hindres møtedeltakerne i å forstå hverandre og nå målene for samtalen, brukermedvirkning hemmes, og sosialarbeidere klarer ikke å oppfylle sin lovpålagte informasjons- og veiledningsplikt.
Videre viser avhandlingen at NAVs retningslinjer for kommunikasjon med minoritetsspråklige gjennomgående brytes. Ifølge retningslinjene skal tolk alltid oppnevnes ved behov, og det stilles konkrete krav til hvilke kvalifikasjoner tolkene skal ha. I praksis unnlot ansatte ofte å oppnevne tolk, og tolkene som ble oppnevnt hadde som hovedregel ingen kvalifikasjoner. I over et tiår har ledere og beslutningstakere i NAV vært kjent med forskning som dokumenterer at tolkebyråene NAV bruker, gjennomgående ikke oppnevner kvalifiserte tolker. Til tross for dette har ingen tiltak blitt iverksatt for å få på plass en intern tjeneste som kan sikre at tolker med tilstrekkelige kvalifikasjoner oppnevnes ved behov.
I diskusjonen av begge disse forholdene peker jeg på at visse trekk ved sosialarbeiderprofesjonen har bidratt til at utfordringene knyttet til språk og tolking ikke har fått noen tilfredsstillende løsning. Når samtalene med minoritetsspråklige ikke ga de NAV-ansatte den informasjonen de trengte, kompenserte de gjennom å prøve å tenke seg til hva som kunne være problemet, hvordan det kunne løses, og hvilke behov og ønsker klientene kunne tenkes å ha. I stedet for å protestere mot den manglende tilgangen på kompetente tolker, gjorde sosialarbeiderne sitt beste for å gjennomføre samtaler hvor det var store språklige problemer. På denne måten ble strukturelle svakheter i NAV usynliggjort, og sosialarbeidere bidro dermed paradoksalt nok til å opprettholde kommunikativt undertrykkende strukturer og praksiser.
Målet med studien har vært å bidra til kunnskap om sosialt arbeid i en verden preget av stadig mer språklig mangfold. Analysene drar veksler på teorier om kommunikasjon, profesjoner, makt og språklig undertrykking. Funnene viser at NAV-ansatte har små muligheter for å lykkes med å tilby faglig forsvarlige velferdstjenester til minoritetsspråklige, og at dette utgjør en trussel mot brukeres rettigheter og rettssikkerhet.
