Disputas: Ida Krag-Rønne Mannsåker

Sykehussosionomen vil utgjøre en del av tverrprofesjonelt samarbeid rundt den enkelte pasient basert på en biopsykososial forståelse. Sykehussosionomer jobber innenfor en kontekst der akutte og kritiske medisinske problemstillinger utgjør hovedmandatet og må håndteres fortløpende. Arbeidskonteksten krever forståelse for den medisinske situasjonen og evne til å tilpasse og aktualisere perspektiver og kunnskap som kan bidra til å styrke den helhetlige behandlingen. I dette samarbeidet har sykehussosionomene et særlig ansvar for å fremheve samspillet mellom helse og sosiale og psykososiale faktorer. En slik rolle vil kreve artikulering av kunnskap og praksis begrunnet ut fra sosialt arbeids kunnskapsbase.

Problemstillinger

Selv om sykehussosionomens ansvarsområde og arbeidsoppgaver kan oppfattes som en stabil ordning, vil forhold både på samfunnsnivå og på arbeidsplassen få betydning for den retningen yrkesgruppen utvikler seg i. Denne avhandlingen retter oppmerksomhet mot jurisdiksjonelle prosesser som foregår på arbeidsplassen. Ved å studere sykehussosionomers
praksisutøvelse i akuttfasen ved kritisk sykdom hos barn og unge har dette blitt undersøkt ut fra ulike perspektiver på bakgrunn av følgende problemstillinger:

1. Hvordan begrunner sykehussosionomer sin praksis?
2. Hvordan posisjonerer de seg i det tverrprofesjonelle samarbeidet?
3. Hvordan artikulerer de sin kompetanse?

Studien bygger på data fra semistrukturerte individuelle intervju med 19 sykehussosionomer tilknyttet barne- og ungdomsavdelinger på 12 somatiske sykehus i Norge. Avhandlingen består av tre artikler som på ulike måter undersøker sykehussosionomenes jurisdiksjonelle arbeid.

Første artikkel

I den første artikkelen stilles spørsmålet: Hvordan forstår sykehussosionomene behovene til foreldre, og hvordan møter de disse behovene på måter som kan styrke foreldrenes helsekompetanse? Artikkelen tar utgangspunkt i beskrivelser av behov, intervensjoner og begrunnelser for praksis og knytter dette opp mot et
helsekompetanseperspektiv. 

Andre artikkel

Den andre artikkelen tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvilke typer grensearbeid gjør
sykehussosionomer, og hvilke strategier bruker de? Her benyttes grensearbeid som et analytisk begrep for å utforske hvordan sykehussosionomene posisjonerer seg i det tverrprofesjonelle samarbeidet.

Tredje artikkel

I den tredje artikkelen stilles spørsmålet Hvilke brobyggingskompetanser bruker de i sin profesjonelle praksis? I denne artikkelen utforskes kompetanser som er sentrale for å bygge bro mellom personer, organisasjoner og ulike perspektiv.
Avhandlingens funn knyttet til sykehussosionomens begrunnelser for praksis kan oppsummeres i deres ønske om å styrke foreldrenes opplevelse av oversikt, forutsigbarhet og kontroll. Begrunnet ut fra kunnskap om ulike behov i en akuttsituasjon, om velferdssystemet og om ulike medisinske forhold, søker de å styrke foreldrenes helsekompetanse gjennom
informasjon og veiledning, identifisering av behov for medisinsk informasjon, ivaretagelse av emosjonelle behov og bygge bro mellom personer og perspektiver. 

Funn

Når det gjelder posisjonering i tverrprofesjonelt samarbeid peker funnene på to
hovedstrategier hos sykehussosionomene. På den ene siden ønsker de å fremstå som noe distinkt annet enn nærliggende yrkesgrupper. Posisjoneringen kan foregå gjennom å fremme sosialfaglige perspektiver, som forholdet mellom livsbetingelser og helse, eller markere grenser for egen yrkesutøvelse. Samtidig søker sykehussosionomene tverrprofesjonelt
samarbeid ved å bygge relasjoner og gjennom å legge mindre vekt på de jurisdiksjonelle grensene. Funnene peker på en tendens til å imøtekomme andres behov fremfor å fremheve egen posisjon der disse hensynene kommer i konflikt.

Funnene knyttet til artikulering av kompetanse viser kompetanser som på ulike måter kan relateres til persontilpasset praksis, evnen til å ta andres perspektiv og bygge bro mellom ulike interesser og perspektiver. Kompetansene, som kan inndeles i kognitive, sosiale og emosjonelle kompetanser, påvirker hverandre gjensidig. Disse kompetansene kommer til
uttrykk både i forberedelsesfasen og i møte med familie og samarbeidsparter.

 Avhandlingens funn fremhever aktuelle tverrprofesjonelle interaksjonsmekanismer og kompetanser, og understreker betydningen av å inkludere politisk initierte samfunnsoppdrag som del av praksisbegrunnelser. På et overordnet nivå kan avhandlingens funn forstås som bidrag til å styrke sykehussosionomers legitimering av praksis, posisjon og kompetanse som vil ha betydning for jurisdiksjonelle prosesser. Økt kunnskap om disse ulike aspektene vil kunne styrke yrkesgruppens mulighet til å påvirke yrkesgruppens profesjonalisering innenfra ved å ta aktivt del i jurisdiksjonelle prosesser både på arbeidsplassen og på samfunnsnivå. Det vil igjen kunne ha innvirkning på profesjonaliseringsprosesser utenfra.