Disputas: Line Fossum Skogstad

I avhandlingen utforskes hvordan nye ideer om inkludering i arbeidslivet utspiller seg gjennom organisatoriske endringsprosesser i Arbeids- og velferdsetaten (Nav) og tjenester innenfor psykisk helsearbeid.

Bakgrunn

Arbeidsinkludering, forstått som innsats for å øke arbeidslivsdeltakelsen i samfunnet, har gjennomgått betydelige endringer de siste 30 årene, både i Norge og internasjonalt. Sentrale ideer som preger utviklingen, er at ordinære arbeidsplasser skal være arena for inkludering og tilfriskning, at fokuset skal rettes mot den enkeltes ressurser fremfor begrensninger og at den enkelte skal medvirke mer i egen arbeidsinkluderingsprosess. Dette representerer et skifte fra tilnærminger som vektlegger rehabilitering og forberedelse av individet før oppstart i ordinært arbeid.

Med den nyere tenkningen forstås arbeidsdeltakelse i seg selv som helsefremmende, og sykdom og funksjonsnedsettelser anses ikke å være til hinder for arbeid, såfremt man finner riktig type jobb og arbeidsmiljø, og hensiktsmessig støtte blir gitt. På denne måten gjøres inkluderingen til et samfunnsansvar i stedet for et individuelt ansvar. Ideene forutsetter dessuten at Nav og helsesektoren jobber sammen om arbeidsinkludering.

Selv om den nye tenkningen er på fremmarsj, så er den omdiskutert og har ikke tatt over for etablerte tilnærminger der forberedelse og rehabilitering av individet står sentralt. Det er pekt på at Nav og helsesektoren har ulike mål og ansvarsområder, og at lovverket i begrenset grad legger opp til at helsesektoren skal engasjere seg i arbeidsrettet innsats. Denne avhandlingen utforsker hvordan nye ideer forsøkes omsatt til praksis i organisasjoner som er involvert i arbeidsinkludering, fra perspektivene til personer som fungerer som endringspådrivere ute i tjenestene.

Data og teori

«Endringspådriverne» er ledere og rådgivere som er involvert i implementeringen av Individuell jobbstøtte (IPS), en metode spesielt utviklet for å inkludere personer med alvorlig psykisk lidelse i ordinært arbeidsliv. Datagrunnlaget består av intervjuer med disse, samt gjennomgang av politiske dokumenter og faglige retningslinjer for organisasjonene endringspådriverne jobber i.
Teoretisk bygger avhandlingens analyser på perspektiver fra institusjonell teori. Det teoretiske rammeverket brukes til å demonstrere hvordan nye ideer utfordrer etablert praksis, og hvordan individuelle aktører håndterer spenninger og navigerer i det institusjonelle landskapet der mye av arbeidsinkluderingsinnsatsen finner sted.

Artiklene

Avhandlingens første artikkel viser at endringspådrivere jobber for å bygge samarbeidsstrukturer mellom Nav og helsetjenester i implementeringen av IPS, og at de oversetter modellen til en norsk velferdskontekst. Artikkel 2 peker på at nye ideer om ressursorientering, selvbestemmelse og arbeid som helsefremmende kan utfordre en profesjonalismelogikk i helsetjenestene, og at ledere opplever
at IPS-metoden utfordrer eksisterende forståelser av hvem som kan delta i ordinært arbeidsliv, og hvem som bør vurdere når arbeidsinkludering skal finne sted. Avhandlingens tredje artikkel handler om endringspådrivernes institusjonelle arbeid for å fremme arbeidsorientering i psykisk helsearbeid. Den viser at arbeid fra endringspådrivere oppleves nødvendig i mangel på felles mål og insentiver for samhandling, og peker på at aktørenes posisjon i feltet spiller inn på hva slags institusjonelt arbeid de engasjerer seg i og hvilke muligheter de har til å gjennomføre ønskede endringer.

Funn

Et funn som går igjen på tvers av artiklene er at endringspådriverne mener at de ser endring over tid, og at den nye tenkningen finner veien inn i organisasjonene og gradvis utfordrer og erstatter tidligere praksis etter hvert som praktikerne i førstelinjen gjør seg egne erfaringer med den. Samtidig opplever endringspådriverne hindringer for endring, delvis på grunn av mangel på felles styringssignaler for Nav og helsesektoren, og delvis fordi lovverket ikke oppleves å legge til rette for tverrsektoriell samhandling og den nye inkluderingstenkningen.

Det samlede bidraget i avhandlingen er at den synliggjør endringspådriveres innsats endringsprosesser, og hvordan disse fungerer som brobyggere og balanserer mellom nye tenkemåter og etablerte forståelser. Funnene viser at den institusjonelle konteksten som nye ideer for arbeidsinkludering forsøkes realisert i, er preget av ulike og til dels motstridende forståelser om hvem som kan inkluderes i ordinært arbeid og hvordan inkludering skal foregå. Funnene har implikasjoner for hvordan organisasjoner kan gå frem for å fremme ønskede endringer, og for fremtidig politikkutvikling på arbeidsinkluderingsfeltet.