Disputas: Maja Flåto

Denne avhandlingen handler om hvordan kunnskap, strategi og styring er koblet sammen i dagens kunnskapssamfunn. Bostedsløshet i Norge er case og tema. Studien fokuserer på hvordan begrepet bostedsløshet ble introdusert i 1996, og hvordan fenomenet er forstått og utviklet i forskning, politikk og styringspraksiser fram til i dag. Det å være uten et sted å bo over lang tid i Norge, som generelt sett er et land med gode velferdsordninger, rammer personer med utfordringer som er begrepsfestet innenfor mange fagfelt og tradisjoner, slik som rusmisbruker, fattig eller psykisk syk.

Begrepet bostedsløs reduserer disse sammensatte utfordringene til å dreie seg om én ting, nemlig mangelen på bolig. Bolig blir dermed nærmest en universalløsning på en rekke problemer på individ og samfunnsnivå. Både norsk og internasjonal forskning har støttet denne tankegangen fordi den flytter fokuset fra individuelle forklaringsmodeller til strukturelle, slik som mangelen på tilgjengelige boliger. 

Avhandlingens formål har vært å utforske hvordan denne forståelsen av bostedsløshet oppsto, og hva som gjør at den opprettholdes. Datamaterialet består av intervjuer og observasjoner av ansatte i offentlig sektor på departements- og direktoratsnivå, i tillegg til tekstdokumenter. Materialet er analysert og diskutert i lys av teorier om styringsrasjonalitet, og hvordan kunnskap, profesjoner og teknologier er vevd sammen med utforming og gjennomføring av planer og strategier. 
Avhandlingen består av tre artikler.

Artikkel 1 belyser hvordan bostedsløshet ble konstruert og konstituert som et område for kunnskapsutvikling, politikk og praksis i perioden 1996-2005. Personer uten fast bosted over tid ble i perioden definert som bostedsløse, og kartlagt i tråd med denne definisjonen. Kartleggingen ble et kunnskapsgrunnlag for omtale i politiske dokumenter og implementering av strategier og praksis i kommunene. Utviklingen diskuteres i lys av teorier hentet fra kunnskapssosiologien, og viser hvordan problematiseringen av å være uten et hjem ble redusert til å handle om fraværet av en materiell boenhet. 

Artikkel 2 diskuterer hvordan sektorene i offentlig forvaltning, som er involvert i politikk og praksisutvikling knyttet til bostedsløshet, forstår og tilnærmer seg problemet med at noen mennesker lever uten et permanent bosted. Sektorene er organisert rund ulike temaer og begrepsapparater, knyttet til arbeid, rus, kriminalitet og bolig, og tilnærmer seg tematikken bostedsløshet med utgangspunkt i kunnskap utviklet innenfor disse forskjellige fagområdene. 

Dette gir ulike problem- og løsningsforståelser. Det empiriske materialet diskuteres i lys av teorier om hvordan statlig styring i dag knyttes tett til måling og kunnskap innhentet gjennom predefinere kategorier., og om hvordan kunnskap på den måten kan bli en barriere i målet om å oppnå integrerte tilnærminger der flere forvaltningssektorer sammen skal utvikle løsninger. 

Artikkel 3 er en analyse av den gjeldende strategien for sosial boligpolitikk: Alle trenger et trygt hjem (2021-2024). Den generelle diskursen i strategidokumentene er bygget opp rundt posisjonen vanskeligstilt i boligmarkedet, og virkemidlene som vektlegges i strategien har som mål å selvstendiggjøre individer i boligmarkedet. Bostedsløshet er imidlertid ikke inkludert i denne diskursen. I strategien adresseres bostedsløshet innenfor en diskurs hvor helse- og velferdstjenester står sentralt, og den sentrale aktøren i boligmarkedet er kommunen heller enn individene selv. 

Flere tiltak i strategien som foreslås for å løse bostedsløshet er imidlertid typiske for den markedsorienterte diskursen som dominerer den sosiale boligpolitikken. En digital Boligsosial Monitor skal gi kunnskap om omfang av problemet med bostedsløshet, og en nullvisjon for bostedsløshet er satt som mål for politikken. Strategiens initiativer viser en sosial boligpolitikk som administrerer bostedsløshet heller enn å finne løsninger på utfordringene som oppleves av personer som lever uten et hjem.  

Samlet framstår bostedsløshet som et smalt kunnskaps- og politikkområde, som både mangler en bredere tilknytning til fag og ekspertise i alle de involverte sektorene og innsikt i livene til dem som opplever bostedsløshet. Diskursen har ikke utviklet seg nevneverdig siden  ble etablert i 2000. Diskursen reproduseres ved at kunnskapsgrunnlaget som informerer politikk og praksis utvikles gjennom prosjekter som er initiert av departement og direktorat, og bygger på allerede definerte kategorier. 

Definisjonen av bostedsløshet gjør fenomenet til et problem som handler om bolig, og knytter forvaltningen av kunnskap og politikk til et boligpolitisk felt der markedsrasjonalitet og et økonomisk språk dominerer. Her er kunnskap i tall det foretrukne, ansett som gyldig og relevant for å informere politikk- og praksisutvikling. Samtidig er bostedsløshet heller ikke inkludert i  den dominerende diskursen knyttet til vanskeligstilte i boligmarkedet, der det sentrale elementet er målet om å understøtte individers muligheter til å agere i boligmarkedet. I diskursen knyttet til bostedsløshet er dette elementet ikke til stede. 

At kunnskaps- og politikkutvikling knyttet til bostedsløshet forvaltes innenfor et felt der marked og økonomi er styrende fremstår som et paradoks. Personer som opplever hjemløshet tar nettopp ikke del i markedet, men lever i utkanten av samfunnets normalitet, og gjør seg erfaringer som ikke fanges opp i forhåndsdefinerte kategoriene i et økonomisk språk.