Disputas: Marlene Persson

I denne avhandlingen undersøker jeg jenters synkende idrettsdeltagelse utover i tenårene. Utgangspunktet for undersøkelsen er spenningen mellom idrettens rolle i den likestillingsorienterte velferdsstaten på den ene siden og idrettens kjønnede struktur og kultur på den andre siden. Idretten er den mest utbredte organiserte fritidsaktiviteten blant norske barn og unge og har tette koblinger til norsk oppvekstpolitikk. Men samtidig som idretten tildeles betydelige offentlige midler for å fremme blant annet fysisk aktivitet, inkludering og likestilling, er idretten en institusjon der kjønn fortsatt former organiseringen og ressursfordelingen. 

Gutter og jenter rekrutteres til barneidretten i omtrent like stort omfang som barn, men jenter slutter tidligere enn gutter i ungdomsårene. Det mangler imidlertid kunnskap som kan bidra til å forklare hvilke prosesser som ligger bak denne tendensen. I denne avhandlingen undersøker jeg hvordan vi kan forstå kjønnsforskjeller i ungdoms idrettsdeltagelse. Med inspirasjon fra feministisk kjønnsteori studerer jeg hvordan kjønn kommer til uttrykk i hverdagslig praksis på individuelt, strukturelt og kulturelt nivå.

Jeg tar utgangspunkt i to ulike typer datamateriale: en surveyundersøkelse blant ungdom og feltarbeid i to fotballag for jenter. Jeg beskriver hvilke muligheter jentene opplever å ha innenfor idretten, hvor de henter disse ideene fra, og hvilken betydning ideene får for idrettsdeltagelsen deres. Det jeg finner, er at jenters synkende idrettsdeltagelse i tenårene kan sees som et symptom på at det er prosesser i idrettsorganisasjonene som på ulike måter hemmer idrettsdeltagelsen deres.  Hovedfunnene er sammenfattet i tre artikler.

I artikkel 1 undersøker medforfatterne mine og jeg hvorfor ungdom slutter med idrett, og om det er kjønnsforskjeller i hvilke grunner de oppgir. I surveyundersøkelsen Ung i Oslo 2018 ble ungdommer bedt om å oppgi hvorfor de hadde sluttet med idrett. Resultatene ga dermed et bilde av hva ungdommene selv mente var de viktigste grunnene til at de hadde sluttet. Jentene rapporterte mer sammensatte årsaker til å slutte enn guttene, og de mente noe oftere at klubbene manglet tilbud som passet for dem. Dette er et funn som kan peke i retning av at det er kjønnsforskjeller i klubbenes organisering av tilbudene. Surveydataene i artikkel 1 gir et innblikk i tendenser på et aggregert nivå.  Likevel ga de ikke dyp innsikt hva som kan forklare hvorfor jentene og guttene svarer noe ulikt. For å forstå hva som foregikk i klubbene, trengtes andre data.

I artikkel 2 bruker jeg data fra feltarbeidet mitt i de to fotballagene. Her undersøker jeg hvilke erfaringer unge jenter gjør lokalt i sine fotballag som kan bidra til å kaste lys over kjønnsforskjeller i ungdoms idrettsdeltagelse. I artikkelen viser jeg hvordan kjønnet praksis kommer til uttrykk på tre ulike nivåer i klubbene: det individuelle (i), det strukturelle (ii) og det kulturelle (iii). På det individuelle nivået er den kjønnede praksisen tydelig når både spillere og trenere snakker om iboende forskjeller mellom gutter og jenter. På det strukturelle nivået fant jeg at klubbene organiserer jente- og guttefotball ulikt. Guttene får mer ressurser enn jentene, for eksempel bedre anlegg og treningstider og større økonomiske rammer. Dette mønsteret kan knyttes til det som foregår på det kulturelle nivået, der det dominerer ideer om at jentene er annenrangs og annerledes innenfor idretten. 

I artikkel 3 løfter medforfatterne og jeg blikket og undersøker hvordan unge jenters idrettsdeltagelse kan forstås i lys av samfunnets mer overordnede syn på kvinnelige toppidrettsutøvere. Vi bruker fotball som case og tar utgangspunkt i det vi kaller vår kulturs metafortelling om kvinnefotball som annenrangs sammenlignet med herrefotball. Gjennom intervjuer med jentene fra de to fotballagene beskriver vi hvordan denne metafortellingen snevrer inn hva jenter opplever at fotballen kan være for dem. Et nøkkelbegrep blir det vi definerer som jentenes «idrettsprosjekt», som rommer hva jentene opplever at de kan og vil innenfor idretten. I jentenes idrettsprosjekt inngår det en rekke begrensninger med hensyn til hva som er mulig og ønskelig. Mange av jentene opplever metafortellingen om kvinnefotball som urettferdig, men den har likevel store konsekvenser for hvordan de ser på seg selv, potensialet sitt på fotballbanen og sin egen idrettsdeltagelse.

Avhandlingen bidrar med ny kunnskap om unge jenters erfaringer i idretten og plasserer disse erfaringene innenfor en sosialpolitisk ramme. Samlet sett viser de tre artiklene hvordan komplekse prosesser på ulike nivåer i idrettsorganisasjonen og i samfunnet vårt virker sammen når unge jenter vurderer hvor lenge de skal fortsette med idrett. I norsk oppvekstpolitikk blir det understreket hvor viktig idretten er, med inkludering og likestilling som sentrale stikkord. Idrettens viktige rolle er grunnen til at den blir tildelt store ressurser. Det bør derfor vekke bekymring at avhandlingen så tydelig peker på at det er vanskelig å innfri de målene som er satt for idretten i norsk oppvekstpolitikk. Både aktiviteten i klubbene jeg studerte, og de større fortellingene om kvinneidrett som den lokale og individuelle praksisen dro veksler på, bidrar til at jenter tenker at idretten er en mindre viktig arena for dem enn for gutter utover ungdomstida.