Disputas: Minela Kvakic

Digitalisering av offentlig sektor har vært på dagsorden i en årrekke. Drivkraften bak digitalisering i offentlig sektor sies å være preget av forsøk på å øke effektivitet i arbeidet og bidra til mer strømlinjeformede og uniforme tjenester. Gjennom DigiBarnevern prosjektet, tar digitalisering i barnevernet blant annet sikte på å utvikle et standardisert, digitalt rammeverk for barnevernsfaglige undersøkelser og nye løsninger for digital samhandling med tjenestemottakere. Digitale verktøy slik som IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) systemer for saksbehandling, epost, SMS og digital post har vært gradvis innført som en naturlig del av en barnevernsansatts arbeidshverdag. Men hvordan økt brukt av digitale verktøy og medier påvirker profesjonsutøvelsen i barnevernet og tjenester som tilbys tjenestemottakere har vært sparsommelig utforsket. 

Denne avhandlingen tar for seg hvordan økt bruk av digitale verktøy og medier i det norske barnevernet endrer den barnevernsfaglige profesjonsutøvelsen. Studien er kvalitativ og baserer seg på analyser av fokusgruppeintervjuer med saksbehandlere i barnevernet, individuelle intervjuer med foreldre og ungdommer i kontakt med barnevernet, samt individuelle ekspertintervjuer med ansatte i barnevernet som har hatt direkte ansvar for digitaliseringsarbeidet i barnevernstjenestene. Det er også gjennomført en analyse av offentlige styringsdokumenter knyttet til statens satsing på digitalisering i offentlig sektor og digitaliseringsprosjektet DigiBarnevern. 

Prosjektet består av tre delstudier med tilhørende artikler. Det overordnede teoretiske rammeverket som anvendes for å forstå og diskutere endringene som skjer som følge av økt bruk av digitale verktøy og medier er praksisteori og profesjonsteori. 

Funn fra den første delstudien viser hvordan mangel på profesjonelle normer og rammer for bruk av digitale verktøy og medier skaper ulike utfordringer og dilemmaer barnevernsansatte står i når det gjelder valg av digitale verktøy og medier i kommunikasjon med klienter, og ulik praksis i valg og bruk av digitale og sosiale medier ulike barnevernsansatte imellom. Som følge av disse utfordringene utvikler barnevernsansatte mestringsstrategier der hvilke digitale verktøy og medier ansatte velger å bruke og tjenestemottakere tilbys, først og fremst styres av barnevernsansattes egne, private preferanser for bruk av digitale verktøy. Funnene viser også en utstrakt bruk av sosiale medier for å søke opp informasjon om klienter på nett, inkludert enkelte ansattes bruk av falske Facebook kontoer.

Den andre delstudien viser hvordan klienter trolig ikke er klar over at barnevernsansatte søker opp informasjon om dem på nett og i sosiale medier, at klienter foretrekker tradisjonelle samhandlingsformer som fysiske møter, og at enkelte klienter ender opp med å trekke seg helt vekk fra digital kommunikasjon med barnevernet som følge av en opplevelse av digital overvåkning. Studien viser hvordan barnevernsansatte kan gjøre sin egen tilstedeværelse på digitale og sosiale medier usynlig, mens klienter har færre muligheter for å gjøre det samme. Tidligere studier har indikert at økt bruk av digitale verktøy kan myndiggjøre klienter, og bidra til å utjevne maktasymmetrien mellom profesjonelle og klienter. Denne avhandlingen utfordrer dette synet, da klienter som unngår digital kommunikasjon med barnevernet kan indikere et forsøk på forhandling av makt. Når klienter i tillegg blir gjenstand for en digital overvåkning av offentlig ansatte kan dette bidra til å ytterligere forsterke maktasymmetrien mellom barnevernet og tjenestemottakerne og redusere tilliten til offentlig ansatte.

Den tredje delstudien viser hvordan staten innfører nye standarder for saksbehandleres profesjonsutøvelse gjennom digitale systemer som et forsøk på å møte noe av kritikken barnevernet har fått, slik som ulik vurdering av liknende barnevernssaker, mangel på systematikk i undersøkelsesarbeidet, mangel på kompetanse, kvalitet og effektivitet. Tidligere forskning har diskutert hvorvidt digitalisering og IKT systemer for saksbehandling begrenser det profesjonelle skjønnsrommet eller ikke. Analysen i denne delstudien viser hvordan problemene representert i styringsdokumentene er ineffektive tjenester, mangel på systematisering, vilkårlig praksis og mangel på et kvalitetssystem. Med andre ord ser digitalisering ut til å være svaret på omfattende utfordringer i barnevernet. Ved å trekke på litteratur om bakkebyråkrati og profesjonelt skjønn, diskuteres trekk ved digitale systemer og deres potensiale til å måle kvalitet, samt hvorvidt digitale systemer kan tjene som verktøy for å møte målet om å redusere ansattes handlingsrom.

Noe av det som diskuteres i denne avhandlingen, er utfordringen med å måle kvalitet ved hjelp av digitale systemer, og hvordan innskrenking av skjønnsrommet for barnevernsansatte utfordrer ideologien om likebehandling og individuelt tilpassede tjenester. Dilemmaer som barnevernsansatte opplever ved bruk av digitale verktøy og medier håndteres ved å gjøre de digitale verktøyene til mestringsverktøy, her kalt coping devices, for å enten gjøre seg mer tilgjengelig for klienter, eller for å skape en større distanse til klientene. Det argumenteres også for at profesjonelle ikke nødvendigvis trenger felles standarder for hvilke digitale medier som skal brukes i møte med klienter, men heller å anvende skjønn og i samråd med klienten velge de digitale medier som passer den enkelte klients preferanser og behov.