Disputas: Monica Sørensen

Bakgrunn

Flere personer lever med langtidssykdom og dette utfordrer dagens organisering av helsetjenesten. De fleste personer med en eller flere langtidssykdommer blir fulgt opp i allmennpraksis. Internasjonal forskning antyder at en tverrprofesjonell og en team-basert tilnærming i allmennpraksis kan bedre kvaliteten og føre til en mer person-sentrert tjeneste. Dette er i tråd med nasjonale politiske ambisjoner. De fleste fastleger i Norge har eneansvar for pasientene på sin liste. Vi har liten kunnskap om tverrprofesjonell samhandling i allmennlegetjenesten og hvordan helsepersonell med annen fagbakgrunn enn medisin blir involvert i pasientbehandlingen. Forskning på pasienters erfaringer med, og preferanser for, tverrprofesjonell oppfølging i allmennlegetjenesten er også mangelfull. Det overordnede målet med dette doktorgradsprosjektet var å studere hva som fremmer tverrprofesjonell samhandling i primærhelsetjenesten, samt utforske hvordan fastleger, sykepleiere, medisinske sekretærer og pasienter opplever tverrprofesjonell diabetesoppfølging. Resultatene er diskutert med bakgrunn i nylige offentlige initiativ for å bedre tverrprofesjonell samhandling i norsk primærhelsetjeneste, samt teori om teamarbeid og personsentrerte helsetjenester.

Metode

Doktorgradsprosjektet er bygget på tre fagfellevurderte, publiserte artikler. Den første artikkelen er en kombinert metode (mixed-method) sonderende oversiktsartikkel (scoping review) hvor det ble benyttet innholdsanalyse (content analysis) og deskriptiv metode for å beskrive hva som fremmer og hemmer samhandling og team-basert oppfølging mellom fastleger og annet helsepersonell i norsk primærhelsetjeneste. Artikkel to utforsker erfaringene til fastleger, sykepleiere og medisinske sekretærer relatert til deres rolle og fremferd i tverrprofesjonell behandling og oppfølging av personer med diabetes. Deltakerne ble rekruttert fra fem hensiktsmessig valgte allmennpraksiser. Den siste artikkelen studerer personer med diabetes og multimorbiditet og deres erfaringer og preferanser med tverrprofesjonell diabetesoppfølging i allmennpraksis. Pasientdeltakerne ble rekruttert fra de samme fem allmennpraksisene. I artikkel to og tre ble det gjennomført kvalitative semi-strukturerte intervjuer. Seks fastleger, tre sykepleiere, to medisinske sekretærer og elleve personer med diabetes ble individuelt intervjuet i perioden mars til september 2017. Datamaterialet ble analysert ved bruk av tematisk analyse og er teoretisk inspirert av personsentrert behandling og oppfølging.

Resultater

Artikkel 1: Resultatet fra den sonderende oversiktsartikkelen (scoping reviewen) viste at det finnes lite publisert forskning om effekter og erfaringer med tverrprofesjonell samhandling og team-basert praksis fra norsk primærhelsetjeneste. Basert på 19 inkluderte studier, oppsummerer artikkelen organisatoriske, prosessuelle, relasjonelle og kontekstuelle fremmere for tverrprofesjonell samhandling. Kortfattet fant vi at lederskap, tid og etablerte strukturer for helsepersonell til å dele informasjon og tilbringe tid i sammen for å lære om, med og fra hverandre er viktige elementer som påvirker tverrprofesjonell samhandling.

Artikkel 2: Fastlegene opplevde tidsnød og følte dette førte til en lite systematisk og utilstrekkelig oppfølging av personer med diabetes. Dette motiverte til involvering av sykepleiere og medisinske sekretærer i diabetesoppfølgingen. Oppfølging av diabetes ble av fastlegene beskrevet som standardisert. Etter at sykepleiere og medisinske sekretærer fikk delegert ansvar for å gjennomføre diabeteskontroller, erfarte alle helsepersonellgruppene at deres tilbud til personer med diabetes var mer strukturert, tilgjengelig og omfattende enn da fastlegen hadde dette ansvaret alene. Fastlegene relaterte dette til at de selv ofte glemte å følge opp diabetes dersom pasienten hadde andre, mer presserende symptomer. Sykepleiere og medisinske sekretærer la under intervjuene vekt på at de brukte ulike kommunikasjonsteknikker for å individualisere behandlingen og gi emosjonell støtte. Ingen av deltakerne nevnte at de brukte behandlingsplanlegging som verktøy for å samkjøre behandlingen eller engasjere pasientene i å sette mål for egen helse.

Artikkel 3: Pasienter med diabetes og multimorbiditet opplevde at sykepleiere og medisinske sekretærer var oppmerksomme på deres psykososiale behov og lett tilnærmelige for spørsmål og bekymringer. På denne måten følte de at sykepleiere og medisinske sekretærer komplementerte fastlegekonsultasjonene – som pasientene ofte opplevde som stressende. Mens personer med type 1 diabetes forklarte de følte seg kompetente og var delaktige i avgjørelser relatert til behandlingsmål for glukose, savnet enkelte personer med type 2 diabetes kunnskap nødvendig for å kunne stille relevante spørsmål og mestre egen sykdom.

Konklusjoner og implikasjoner

Introdusering av nye grupper helsepersonell kan bidra til å øke kvaliteten og tilføre nye dimensjoner i pasientoppfølgingen i allmennlegetjenesten, så sant de får nødvendig opplæring og mulighet til å imøtekomme pasientenes ønske om lengre konsultasjonstid. Når fastleger ikke lenger arbeider alene med pasientene på sin liste, må tid prioriteres slik at det tverrprofesjonelle teamet kan koordinere sitt arbeid og ivareta relasjoner. Dette doktorgradsprosjektet kan gi nyttig informasjon til beslutningstakere om hvordan tverrprofesjonell samhandling i primærhelsetjenesten kan forbedres. Våre resultater indikerer at det gjenstår et betydelig arbeid med å reorganisere tjenesten, tydeliggjøre roller og ansvar, gi rom for team-forsterkende aktiviteter og fjerne økonomiske barrierer som hindrer sykepleiere og annet helsepersonell enn leger å praktisere i henhold til deres ekspertise i norsk allmennpraksis.