NOVAs forskning om generasjoner

Welfare state redistribution between overlapping generations – normative theories applied to two contemporary debates (taylorfrancis.com)
Av Axel West Pedersen og Mi Ah Schøyen

Konklusjon: En aktuell konsekvens av kapittelets budskap er at både barnefamilier og eldre må anses for å være fattige hvis deres muligheter til vanlig forbruk er sterkt begrenset sammenlignet med den øvrige befolkningen, også selv om de i og for seg får dekket sine behov for hhv. barnehager/skoler og helse- og omsorgstjenester.

Sammendrag

Kapittelet presenterer to alternative filosofiske tilnærminger til spørsmålet om fordelingsrettferdighet mellom aldersgrupper og diskuterer hvordan de kan anvendes på aktuelle debatter i Norge om henholdsvis pensjonspolitikken og familiepolitikken.

Den første teorien stammer fra den amerikanske filosofen Norman Daniels som argumenterer for at ulikhet i fordelingen av ressurser mellom aldersgrupper/livsfaser kan rettferdiggjøres hvis forskjellene tilsvarer den fordelingen av økonomiske ressurser over livet som et fornuftig individ ville valgt for seg selv.

Perspektivet tillegger effektivitetshensyn en betydelig vekt i spørsmålet om fordeling mellom aldersgrupper. Den andre alternativet har blitt klarest formulert av en annen amerikansk filosof, Dennis McKerlie. Han insisterer på at rettferdighet i fordelingen mellom aldersgrupper tilsier at politikken tilstreber en lik fordeling av økonomisk velferd mellom samfunnsborgerne i ulike aldersgrupper ved et gitt historisk tidspunkt.

I kapitlet blir disse teoriene brukt til å kaste lys over 1) debatten om den såkalte levealdersjusteringen i det reformerte pensjonssystemet og 2) omleggingen av støtten til barnefamiliene fra barnetrygd (kontantytelser) til subsidierte barnehager og skolefritidsordninger (tjenester).

Kapitlet skisserer avslutningsvis et forslag til kompromiss mellom de to teoriene som følger McKerlie i kravet om likhet i økonomisk velferd mellom aldersgrupper og som samtidig følger Daniels i åpningen for å variere støtte som kan oppfattes som investeringer i fremtidig velferd.  

The age profile of European welfare states. A source of intergenerational conflict? (francistaylor.com)
Av Ann-Helén Bay og Axel West Pedersen

Konklusjon: Forskerne finner liten støtte til antagelsen om at europeiske velferdsstater beveger seg i retning av sterkere fordelingskonflikter mellom eldre og yngre. 

Sammendrag

Mange har spådd at aldringen av Europas befolkning fører til sterkere konflikter om velferdspolitikken mellom yngre og eldre. Eldre velgere vil bruke sin tallmessige styrke til å presse fram eldrepolitiske tiltak, på bekostning av de yngre skattebetalerne og på bekostning av midler til familiepolitiske tiltak.

Kapitlet undersøker tre spørsmål basert på data fra 13 europeiske velferdsstater:

1. Øker de offentlige utgiftene til eldre på bekostning av utgifter til familier med små barn?
2. Varierer velgernes preferanser mellom ytelser til eldre og ytelser til barnefamilier med alder?
3. Er det en sammenheng mellom den faktiske aldersprofilen på velferdspolitikken i et land og velgernes holdninger?

En hovedkonklusjon er at studien i liten grad påviser tegn til økende politiske fordelingskonflikter mellom yngre og eldre.

Søreuropeiske land som tradisjonelt har prioritert eldre, har de siste årene endret balansen i de offentlige utgiftene til fordel for barnefamiliene, og velgerne i disse landene ser ut til å støtte en slik utvikling.

Europeiske velgere er generelt sett positive til at staten skal ta ansvar for velferden til både eldre og barnefamilier, men støtten er sterkest både generelt og på tvers av aldersgrupper når det gjelder tiltak til eldre.

De eldre er imidlertid noe mindre positive til tiltak til barnefamilier enn yngre, og denne tendensen gjør seg særlig gjeldende innenfor såkalte liberale velferdsstater (UK, Irland, Nederland). Her har også profilen på de offentlige utgiftene utviklet seg i favør av de eldre.

Solidarity with future generations. Protection clauses in constitutions (francistaylor.com)
Av Marianne Takle

I dette kapitlet utvikles et begrep om solidaritet med fremtidige generasjoner, for å gjøre det lettere å forstå konsekvensene av disse utfordringene.

Sammendrag

Dagens generasjoner har mulighet til å påvirke fremtidens økosystem mer enn noen gang. De har derfor stor innflytelse på velferden til fremtidige generasjoner.

I noen land er tilgang til et sunt naturmiljø beskyttet i grunnloven. Gjennom dette har dagens generasjoner forpliktet seg til å ta hensyn til fremtidige generasjoner i samtidens politiske avveininger. En slik forpliktelse kan utfordre velferdsstatenes bærekraft, og føre til politiske og normative spenninger.

I dette kapitlet utvikles et begrep om solidaritet med fremtidige generasjoner for å gjøre det lettere å forstå konsekvensene av disse utfordringene. Kapitlet drøfter hva som skiller slik solidaritet fra solidaritet mellom samtidige generasjoner. Dette teoretiske begrepets empiriske relevans blir vurdert ved å anvende det på Norges grunnlov, hvor det er tatt inn en beskyttelsesklausul for fremtidige generasjoner.

En analyse av det såkalte klimasøksmålet fra 2016, fram til den endelige dommen i Høyesterett i 2020, viser at beskyttelsesklausulen i norsk grunnlov er lite bindende for dagens politikk. Søksmålet er et sentralt eksempel på hvordan juridiske bestemmelser om solidaritet med framtidige generasjoner blir håndhevet.

Saken belyser også ideene som ligger til grunn for aktørenes argumentasjon, i striden om utformingen av et politisk system som kan ivareta både dagens og fremtidige generasjoners velferd.

Thinking through generation. On parenting and belonging among adult children of immigrants in Norway (taylorfrancis.com)
Av Monica Five Aarset, Ingrid Smette og Monika Grønli Rosten

Om kapitlet: Når barn av innvandrere selv blir foreldre aktualiseres spørsmål om identitet og tilhørighet på nye måter.

Sammendrag

Hva skjer når etterkommere av innvandrere selv blir foreldre? Hvilke praksiser og verdier overføres til neste generasjon og hva vil dette ha å si for barnas tilhørighet til familie og slekt, til jevnaldrende, og til det norske storsamfunnet?

Denne artikkelen diskuterer foreldreskap og tilhørighet i et generasjonsperspektiv med utgangspunkt i intervjuer med voksne etterkommere av innvandrere innhentet gjennom tre ulike studier. Intervjuene synliggjør hvordan spørsmål om identitet og tilhørighet som barn av innvandrere strevde med i sin oppvekst, blir stilt på nye måter når de selv blir foreldre.

I migrasjonsforskning har generasjonsbegrepet blitt knyttet til vurdering og måling av innvandrere og deres etterkommeres integrering i og tilhørighet til storsamfunnet. Særlig oppmerksomhet er rettet mot den såkalte andregenerasjonen.

Disse har blitt referert til som en lakmustest på integrasjonsprosessen: Hvordan de gjør det i utdanning og på arbeidsmarkedet, men også i hvilken grad de viser tillit til og solidaritet med majoritetssamfunnet, viser hvor vellykket integreringsprosessen er.

Det underliggende spørsmålet er gjerne om de vil bli en del av majoritetssamfunnet eller vil de forbli som deres foreldre. Fortellingene til deltakerne i våre tre studier utfordrere denne enten/eller-forståelsen av generasjonell endring og kontinuitet – og dermed også av tilhørighet. 

Les også

The welfare state and family. Intergenerational tensions and solidarity within the housing sector (taylorfrancis.com)
Av Hans Christian Sandlie & Lars Gulbrandsen

Konklusjon: Til tross for økte boligpriser og egenkapitalkrav de siste årene, har verken eierandelen blitt redusert og heller ikke flere fått hjelp. 

Sammendrag

Kapittelet beskriver samspillet mellom velferdsstaten og familien ved hjelp av begrepet om intergenerasjonell avhengighet. Det vil si i hvilken grad familiegenerasjonene er avhengige av hverandre, og hvordan denne avhengigheten påvirkes av makrostrukturer som politiske og økonomiske forhold.

Den empiriske analysen tar utgangspunkt i hvordan rammevilkårene for førstegangskjøpere har endret seg de siste årene. Høye boligpriser og egenkapitalkrav har hevet terskelen for å etablere seg som boligeier.

Ved hjelp av data fra levekårsundersøkelsene reises følgende spørsmål: I hvilken grad mottar førstegangskjøpere økonomisk støtte fra sine foreldre? Har omfanget av denne støtten endret seg de siste årene?

Til tross for innføring av egenkapitalkrav og økende boligprisene, finner vi ingen nedgang i andel unge boligeiere de siste par tiårene. Om lag 50 prosent av boligeierne i alderen 20 til 34 år får økonomisk støtte fra foreldrene sine. Den vanligste formen for hjelp er at foreldre stiller sikkerhet for boliglånet.

Våre resultater viser at andelen som mottar slik hjelp, ikke endret seg de siste årene. Denne stabiliteten kan forstås som en solidaritet mellom familiegenerasjonene. Familiemedlemmer hjelper hverandre uavhengig av økonomiske og politiske rammebetingelser, men slike rammebetingelser vil kunne påvirke omfanget og innholdet i familiehjelpen.

Will more education work? Economic marginalization and educational inequalities across birth cohorts 1955–1980 (taylorfrancis.com)
Av Jon Ivar Elstad

Konklusjon: Utdanningseksplosjonen fører ikke til mindre økonomisk marginalisering.

Sammendrag

Utdanning regnes som en solid garanti mot arbeidsløshet og fattigdom, og det er utvilsomt at lavt utdannete har særlige vansker på arbeidsmarkedet. Likevel er det slående at dagens unge, som jevnt over har mange år på skolebenken, ikke er mer beskyttet mot økonomisk marginalisering enn tidligere generasjoner.

Dette kapitlet sammenlikner seks fødselskull – det første født rundt 1955 og det siste rundt 1980. Elstad undersøker hvordan økonomisk marginalisering, definert som å være arbeidsløs, uføretrygdet eller mottaker av sosialhjelp, har utviklet seg over tid.

Risikoen for å være rammet av slike vansker i 35-års-alderen var omtrent den samme i alle seks fødselskull, til tross for at utdanningsnivået var betydelig høyere i det seinere 1980-kullet enn i de tidligere fødselskullene.

Et annet påfallende utviklingstrekk er det økende innslaget av velutdannete blant de økonomisk marginaliserte. Andelen blant sosialhjelpsmottakerne som hadde videregående eller høyere utdanning, steg fra 12 prosent i 1955-kullet til 33 prosent i 1980-kullet.

Tidligere hadde det store flertallet arbeidsløse ikke mer enn grunnskole, men i 1980-kullet hadde så mye som tre fjerdedeler av de arbeidsledige fullført videregående.

Kapitlet viser således at det er naivt å tro at økt utdanning i seg selv vil føre til særlig reduksjon i omfanget av økonomisk marginalisering.

The digital generation. Representations of a generational digital divide (taylorfrancis.com)
Av Idunn Seland og Christer Hyggen

Sammendrag

Media tegner et ganske skremmende bilde av barn og unges digitale hverdagsliv. Fremstillingen ligner på tidligere ensidig negative fremstillinger av ungdomskultur og mediebruk og kan forstås som en form for generasjonskonflikt og «moralsk panikk».

I denne artikkelen sammenstilles medieanalyser med tall om unges digitale hverdag over en periode på 10 år. Vi finner at selv om mediers konstruksjon av virkeligheten ikke er direkte usann, gir den et svært unyansert bilde.

Selv om digital mobbing kan være et ødeleggende problem for de det gjelder, er det sånn at de aller fleste barn og unge som ferdes på nett, ikke mobber hverandre. Økt bruk av sosiale medier ser heller ikke ut til å medføre økt digital mobbing i seg selv.

Selv om det ikke er ukjent for mange unge å sende eller motta nakenbilder eller andre former for seksuelt ladet innhold i personlig kommunikasjon med andre, er det slett ikke alle som opplever dette som ubehagelig eller uønsket. Tvert i mot kan det å sende og motta slike meldinger være en del av flørt og å utforske egen seksualitet.

Barn og unges bruk av digitale medier stiller nye krav, ikke bare til myndigheter, skole og foreldre, men også til det å være ung. Den digitale arenaen mangler i stor grad regulering. For mange kan denne friheten være bra, men den kan også sette barn og unge i vanskelige situasjoner.

For å nærme oss dette som samfunn er det behov for mer nyanserte framstillinger av barn og unges digitale hverdag. 

The Baby-boomer generation. Another breed of elderly people? (taylorfrancis.com)
Av Britt Slagsvold & Thomas Hansen

Konklusjon: 68-erne representerer en ny type eldre som er kommer for å bli – mer kravstore og livsnytende, med høyere forventninger til mestring og kontroll. 

Sammendrag

Det siste tiåret har medias fremstillinger av 68-er-generasjonen som egoistisk, hedonistisk og kravstore blitt vanligere. Media og yngre politikere og aktivister skisserer en generasjonskløft, både i forhold til generasjonen før − de nøysomme gamle som vi har vært vant til − og i forhold til altruistiske yngre som er solidariske med fremtidens generasjoner.

Med data fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) spør vi om 68-erne er mer egoistiske og kravstore enn førkrigsgenerasjonen. Har vi fått en ny type gamle? Vi spør også om 68-erne er mer egoistiske og kravstore enn yngre generasjoner.

Når vi sammenligner 68-erne med førkrigsgenerasjonen finner vi klare forskjeller, særlig når det gjelder hedonistiske verdier og forventninger om innflytelse og kontroll. Det at forskjellene ikke kan forklares av de betydelige skillene som eksisterer i utdanningsnivå, peker mot at det har skjedd et generasjonsskifte i verdier og livssyn og at 68-erne representerer en ny type eldre sammenlignet med førkrigsgenerasjonen.

Men når vi sammenligner 68-erne med yngre generasjoner, finner vi små generasjonsforskjeller. Tendensen er snarere at yngre generasjoner er mer 68-er-aktige enn 68-erne selv.

Det kan med andre ord synes som den nye typen mer kravstore gamle vi har fått med 68-erne vil være den typen gamle vi vil ha også i fremtiden. 

Les også

• Arbeidsliv, samfunn og velferd

Dette mener forskerne kan skape motsetninger mellom generasjoner

– Ikke fall for fristelsen til å forklare ting med generasjonstilhørighet, advarer forskere ved NOVA. De har funnet at 68-er-generasjonen ofte får urettferdig mye tyn.

Social generations in popular culture (taylorfrancis.com)
Av Ida Tolgensbakk

Konklusjon: Generasjonsbegreper som ‘babyboomere’ og ‘Generasjon X’ bør brukes med forsiktighet i akademia, med mindre vi ser at folk selv tar slike merkelapper og selvforståelser i bruk. 

Sammendrag

I dette kapittelet utforsker Tolgensbakk bruk og misbruk av Karl Mannheims diskusjon av sosiale generasjoner, spesielt hvordan hans forståelse har blitt tatt i bruk i populærvitenskap og populærkultur.

Hun advarer mot å ta begreper som ‘babyboomere’ og ‘millenials’ ukritisk i bruk i akademiske analyser. Slike samlesekker har lettere for å tilsløre enn å opplyse diskusjonen. Tolgensbakk viser hvordan disse sosiale generasjonene ikke er så lett sammenliknbare på tvers av land, og heller ikke alltid lar seg oversette. 

Mannheim var opptatt av hvordan individer fra samme fødselskohorter som opplever samme type samfunnsmessige omveltninger, kan bli en politisk kraft å regne med om de ser seg selv som tilhørende samme generasjon.

Her finnes det en mulighet for å gjøre interessant forskning og effektiv formidling: Der vi kan finne at folk selv føler seg knyttet til en sosial generasjon, finner fellesskap i det, og bruker en slik forståelsesramme i sitt eget liv.

Les også

• Arbeidsliv, samfunn og velferd

Dette mener forskerne kan skape motsetninger mellom generasjoner

– Ikke fall for fristelsen til å forklare ting med generasjonstilhørighet, advarer forskere ved NOVA. De har funnet at 68-er-generasjonen ofte får urettferdig mye tyn.

Solidarity and tension across generations in welfare democracies (taylorfrancis.com)
Av Asgeir Falch-Eriksen

I dette kapittelet blir et generasjonsbegrep utviklet med utgangspunkt i årskull, og til å forklare hvordan velferdsstaten kan bevares, og med utgangspunkt i det refleksive forholdet mellom velferdsstatens design og den sosiale orden. 

Formålet er å utvikle en fremgangsmåte til å forklare sosial ordens påvirkning på utviklingen av det politisk-normative uttrykk av velferdsstaten. På den måten deltar ikke bare generasjoner i sine egne liv, i kraft av å være årskull, men deltar også i den borgerlig republikanske styringen av kollektiv beslutningstaking og koordinering. Generasjoner blir da forfattere av lovgivning, og styringen av velferdsstatens politikk og programmer. 

I kapitlet utvikles generasjonsbegrepet til å forklare hvordan velferdsstaten og dets programmer og politikk overføres og endres på tvers av generasjoner tilsynelatende saktegående. 

Kapittelet tar først utgangspunkt i to nøkkelutfordringer vi i dag står overfor: Stadig økt kompleksitet og rimelig pluralisme. Den andre delen etablerer en kontrafaktisk størrelse, nemlig at «orden» er noe medborgere i demokratier ønsker å sikre. 

For det tredje brukes nøkkelutfordringene for å begrunne bevegelse i samfunnets utvikling, og at orden stadig blir utfordret. For det fjerde utdypes hvordan solidaritetsbegrepet blir transformert gjennom demokratisk lovgivning og hvordan solidaritet blir endret gjennom hvordan orden til enhver tid blir sikret. 

Til slutt forklarer kapitlet hvordan spenninger som særlig oppstår på grunn av nøkkelutfordringene skaper dynamikk og sosial endring som kan sikre orden i velferdsstaten over tid.