Forfatter: Øyvind Pålshaugen.
I Store Norske Leksikon heter det at: «Hans evner til å rekruttere tilhengere, inspirere medarbeidere og overbevise skeptikere resulterte i en ny forskningstradisjon – aksjonsforskning.» Disse evnene viste seg tidlig hos Thorsrud. Han var så vidt fylt 17år da Norge ble okkupert, men ble etter hvert aktivt med i motstandsbevegelsen.
Gjennom sin appetitt på oppgaver og utfordringer samarbeidet han med og knyttet kontakter med mennesker fra forskjellige samfunnslag- og områder, hvorav flere kom til å gjøre seg gjeldende i arbeids- og samfunnslivet etter krigen. Samtidig tok han examen artium (1943), og da krigen var slutt dro han til Oslo for å studere psykologi – under Harald Schjelderup, Norges første professor i faget.
Thorsrud var med i Schjelderups første «kull» av studenter, en liten gruppe som fikk seg tildelt mangslungne oppgaver med å bistå professoren i få utformet og gjennomført studieopplegget. Betegnende ble Thorsrud assistent for Schjelderup etter å ha tatt sin embetseksamen i 1948.
Første personalsjef ved Freia
Samme år ble Thorsrud rekruttert til sjokoladefabrikken Freia – som var en pionerbedrift innen det som på den tiden ble betegnet som industrielt arbeidsmiljø, og som ville ha Thorsrud i sin personalavdeling.
To år senere var han blitt personalsjef der. Med kombinasjonen av den faglige/personlige tillit han opparbeidet seg i Freia, og hans nettverk av nytenkende personer i ulike deler av akademia, bl.a. Norges Tekniske høgskole (NTH, nå NTNU), ble han 1957 bedt om å komme til Trondheim for å bidra til å opprette og å lede en helt ny enhet ved NTH, Institutt for Industriell Miljøforskning (IFIM).
Ikke uventet hadde Thorsrud selv vært midt sagt aktiv i å utvikle planene om et slikt institutt, og han fikk Freia til å gi økonomisk støtte til opprettelsen. I denne tida, om lag 1960, sto spørsmålet om demokratisering i arbeidslivet på dagsorden i Vest-Europa, som et krav om Industrial Democracy – også i Norge.
Selv om det er forskjell på folk, skal man ikke gjøre forskjell på folk!– Einar Thorsrud
Hovedfokus var på ansattes medbestemmelsesrett, og da især gjennom ansattes representasjon i bedriftenes styrende organer, som det var sterk interesse for i LO, men mindre i daværende NHO (N.A.F).
Parallelt med sitt virke i Institutt for Industriell Miljøforskning engasjerte Thorsrud seg i denne debatten. Ikke i offentligheten generelt, men i direkte dialog med folk som satt i ledelsen i henholdsvis LO og N.A.F. – flere av disse hadde han holdt kontakten med siden krigens dager.
Målet var økt produktivitet og økt demokratisering
Med grunnlag i den tillit han hadde både hos partene i arbeidslivet og innen forskningen, lyktes Thorsrud å vinne fram med to av sine hovedidéer:
- Den ene var tanken om at representasjon i bedriftens styrende organer (representativt demokrati) burde suppleres med forsøk på mer direkte demokrati (deltakerdemokrati), ved at ansatte fikk medvirke direkte i forsøk på å endre/utvikle bedriftens teknologi og organisasjon. Målet var økt produktivitet og økt demokratisering.
- Den andre var at det skulle knyttes forskning til slike forsøk, både med sikte på å få dokumentert resultatene og å spre kunnskapen fra forsøkene, til nytte for andre bedrifter.
I 1962 nedsatte partene «Felleskomiteen for samarbeidsforskning», og ga Thorsrud det oppdraget han hadde ønsket (og selv utformet, i samarbeid med kolleger ved IFIM). Forskningsoppdraget skulle utføres i to faser: Fase A besto i å undersøke og dokumentere erfaringene med styrerepresentasjon for ansatte i Norge, og i noen andre europeiske land (England, Tyskland og Jugoslavia).
Fase B besto av forsøk på å la ansatte medvirke i utforming av nye former for arbeidsorganisasjoner i et antall bedrifter. Fase B startet opp i 1964, og i alt ble det gjennomført slike forsøk i fire bedrifter. Prosjektet, som hadde form av aksjonsforskning der forskerne deltok aktivt i bedriftene, ble i Norge kjent som «Samarbeidsforsøkene»; internasjonalt ble det kjent under betegnelsen «The Industrial Democracy Project».
Partene hadde nemlig satt som betingelse at prosjektene skulle gjennomføres i samarbeid med internasjonalt anerkjente forskere, noe som førte til at det tidlig vakte internasjonal oppmerksomhet. Spredningen av resultatene og kunnskapen fra prosjektet gikk derimot langt tregere enn forventet i Norge.
Opptatt av ansattes rett til medvirkning på arbeidsplassen
Thorsrud selv erkjente senere at utviklingsarbeidet i bedriftene nok hadde vært for forskerstyrt. Strategien for aksjonsforskningen som ble utført i bedriftene i kjølvannet av samarbeidsforsøkene, gjennom mange tiår og med institusjonell støtte fra partene i arbeidslivet, har da også utviklet metoder for ansattes medvirkning i utviklingsarbeid. Her var involveringen av de ansatte og dialogen dem imellom og med ledelsen er et hovedelement.
Slik kan man si at i den aksjonsforskningen som foregår i dag og som er inspirert av og/eller institusjonelt forankret i tradisjonen etter Thorsrud, så står spørsmålet om demokratisering i arbeidslivet, forstått som et spørsmål om ansattes mulighet for å medvirke i utvikling av egen virksomhet, like sterkt i dag som så den gjorde hos Thorsrud i de årene han var aktiv.
Demokrati var for ham ikke bare et spørsmål om demokratisk sinnelag. Demokratisering krever forankring i samfunnsmessige institusjoner som har demokratisering som ett av sine formål, eller som betrakter det som del av sitt samfunnsoppdrag.
Dette betyr ikke at Thorsrud som person ikke var opptatt av – eller ikke hadde – demokratisk sinnelag. En parole han ofte brukte, og som han alltid praktiserte, var: «Selv om det er forskjell på folk, skal man ikke gjøre forskjell på folk!»
Forfatter: Øyvind Pålshaugen.
