Aktivitetsplikt kan beskrives som resiprositetsbasert politikk; en plikt til å gi noe tilbake for stønaden. Men hva betyr dette i praksis? Ifølge Marcel Mauss er gaveutveksling som en grunnleggende resiprositetsform i teorien frivillig, men i praksis obligatorisk. Gaveutveksling kjennetegnes av tre elementer: Plikt til å gi, plikt til å motta og plikten til gjenytelse. Disse tre betingelsene bekrefter gjensidig respekt og legger grunnlaget for utvikling av tillit.
Oppfatter unge mottakere av sosialhjelp aktivitetskrav som en form for gaveutveksling, og i tilfellet, hva oppfattes som rimelige gjenytelser? Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med unge sosialhjelpsmottakere har vi undersøkt hvordan det politisk definerte aktivitetskravet spiller seg ut i deres møte med Nav.
En rimelig gjenytelse
Mange av de unge vi intervjuet snakket om aktivitetsplikten med utgangspunkt i deres erfaringer med krav som ble stilt til dem, som oppmøte og deltakelse på Navs aktivitetssenter. Aktivitetssenteret er Navs lavterskeltilbud for unge sosialhjelpsmottakere og en måte kommunene løser kravet om aktivitetsplikt. En overordnet "gjenytelse" for sosialstønaden, er å stille opp på aktivitetssenteret om morgenen, til et bestemt tidspunkt. Som en ung kvinne sa det: "Vi må dukke opp her for å få penger". Denne gjenytelsen opplevde de fleste som noe positivt: det var fint å ha et sted å gå til.
Hjemmekoselig stemning
Aktivitetssenteret var gjerne lokalisert fysisk adskilt, men i gangavstand fra Nav-kontoret. På aktivitetssenteret var det ofte felles kjøkkentjeneste, felles måltider med stearinlys og duk på bordet. Med andre ord en "hjemmekoselig" stemning. Etter oppmøte på aktivitetssenteret pleide de unge mottakerne av sosialhjelp å spise frokost, drikke kaffe eller spise lunsj med veilederne. Deretter deltok de i ulike arbeidsrettede aktiviteter, som jobbsøking, CV-skriving, intervjutrening, besøk på arbeidsplasser eller turer til treningssentre.
Trekk i stønaden
Opplevelsen av å ha en plass å gå til ble byttet mot plikten til å møte opp. Ved manglende oppmøte eller for seint-komming kunne de unge bli trukket i stønaden. Dette var imidlertid avhengig av begrunnelsen. Ifølge sosialhjelpsmottakerne praktiserte noen aktivitetssentre en regel om at dersom man ringte og ga beskjed om hvorfor man var forsinket, var det god nok begrunnelse til ikke å bli trukket. Andre vurderte i større grad begrunnelsen (for eksempel å forsove seg versus å ha vondt i hodet), før trekk i ytelsen sanksjoner ble iverksatt.
Deltakelse som gjenytelse
Der hvor dagen på aktivitetssenteret startet med frokost, krevdes det at de unge var til stede, selv om det var frivillig å spise. Sven beskrev det slik:"Jeg spiser jo ikke frokost, så de kan bare glemme frokosten for min del [...] Men vi må sitte der, alle sammen, og vente til de er ferdige med å spise, så det går helt fint". Dersom man ikke spiser frokost, betyr ikke det at man kan komme senere, for "da mister du penger", forklarte han. Tilstedeværelse og ulike former for deltakelse på aktivitetene som ble tilbudt ved aktivitetssentrene kan derfor forstås som en form for gjenytelse, selv om det kun var manglende oppmøte som kunne føre til trekk i stønaden. Deltagelse og tilstedeværelse er vanskeligere å «pris-sette».
Belønning for deltakelse
I de arbeidsrettede aktivitetene ble det praktisert ulike former for belønning for deltakelse. Ved ett aktivitetssenter fikk deltakerne kake når de innfridde krav som ble stilt, for eksempel å kontakte en arbeidsgiver. Per forklarte: "Første uka jeg var der, var det slik at vi fikk kake hvis vi hadde tatt en telefon, den type ting […] Litt sånn der barne- [pause] premiering [ler] […] men det er veldig bra atmosfære."
Ved et annet aktivitetssenter fortalte Jon at seier i sjakkspill ble "belønnet" med å søke færre jobber. Dersom Jon tapte, måtte han søke tre jobber. Denne typen belønning hadde også som utgangspunkt at det ikke alltid var så mange jobber å søke på. Som Jon sa: Det er ikke hver dag det er nye stillinger å søke på, i hvert fall ikke som lastebilsjåfør". Flere understreket frustrasjon over at mange stillinger aldri blir utlyst og at folk ble ansatt gjennom sosiale nettverk. De ble ikke trukket i stønaden om de ikke lyktes i å få jobb, men kunne få belønning om de klarte det.
Moralsk forkastelig
De fleste vi snakket med uttrykte at "du ikke bør få penger for å sitte på ræva". De syntes å dele en oppfatning om at man skal gjøre noe for de pengene man mottar. Samtidig syntes de å være uenige om hvilke aktiviteter pengene skulle "byttes inn i": kortspill, deltagelse på måltider, trening eller jobbsøking? Noen mente det var meningsløst å sitte på aktivitetssenteret å drikke kaffe når det ikke var jobber å søke på. Andre understreket at det var fint å ha et sted å gå til, men at noen av aktivitetene var "barnslige".
"Mismatch"
En utfordring syntes å være en mismatch mellom de unges ønske om å jobbe som gjenytelse for penger og arbeidsmarkedets muligheter for denne gruppen arbeidssøkere. Sara, en ung kvinne som hadde hatt en rekke kortvarige arbeidsforhold uttrykte skuffelse over å komme på aktivitetssenteret. Hun sa: "Jeg trodde vi skulle jobbe der, men så ble vi satt foran PC-en for å skrive CV". For Sara ble møtet med aktivitetssenteret annerledes enn forventet.
Oppfølging og trussel
Unge sosialhjelpsmottakere opplever aktivitetsplikten som en komplisert form for resiprositet, der kravet om gjenytelse kommer til uttrykk gjennom to dimensjoner: Aktivitetsplikt som sosial praksis (tett oppfølging) og aktivitetsplikt som sanksjonerende praksis (trussel om trekk i stønaden). Ved Navs aktivitetssentre uttrykker de unge klientene at det å møte opp og være til stede, er både meningsfullt og en rimelig gjenytelse til stønaden. Samtidig er flere kritiske til de ulike reglene som blir praktisert om oppmøte og deltakelse. Trekk i stønaden oppfattes som mindre positivt, som et brudd med den sosiale dimensjonen, og som en avvisning fra de (veiledere) unge mottakerne har inngått en bytterelasjon med (i form av for eksempel å spille kort, småprate og spiser kake).
Tvetydige erfaringer
På denne måten står aktivitetspliktens sanksjonerende versus sosiale dimensjon i en spenning til hverandre, der sosialstønad veksles inn i pliktig oppmøte og tilstedeværelse på den ene siden, og samtaler og sosial deltakelse på den andre. Disse dimensjonene innebærer dermed ulike former for gjenytelse som skaper tvetydige erfaringer. Nettopp derfor er det viktig å etterspørre unge sosialhjelpsmottakeres erfaringer med velferdsstatens nedre sikkerhetsnett for å forstå hva aktivitetsplikten som resiprositetsbasert politikk innebærer i praksis.
Forskningsresultatene kronikken bygger på
Kronikken bygger på forskningsresultater presentert i to artikler:
- Leseth, A., Vilhena, S. & Gjersøe, H.M (2020) Aktivitetspliktens innside og utside: Unge mottakere av sosialhjelp og deres erfaringer med aktivitetsplikt, Tidsskrift for velferdsforskning.
- Gjersøe, H.M., Leseth, A. & Vilhena, S. (2020) Frontline Worker Implementation of Welfare Conditionality in Norway: A Maternalistic Practice. Social Policy Administration. 54(3). 491-504
