For å få flere i arbeid, praktiserer de fleste land i den vestlige verden en eller annen form for aktivitetsplikt. Det innebærer at den som mottar en ytelse må delta i bestemte aktiviteter. Formålet er å øke sannsynligheten for at de som mottar stønad skal komme i arbeid. Om stønadsmottakeren ikke deltar i aktiviteten, så foreligger det en trussel om trekk i ytelsen. På denne måten er aktivitetsplikt uløselig knyttet til et sanksjonsregime. Internasjonalt er derfor bruk av aktivitetsplikt omstridt – det er i mindre grad tilfellet her i landet. Jeg skal kort se på Tyskland og Norge.
Aktivitetsplikt omstridt
Den tyske forfatningsdomstolen skal nå ta stilling til om sanksjonsregimet knyttet til sosialhjelpen er i strid med forfatningen. Reglene i Tyskland er at dersom en sosialhjelpsmottaker under 25 år ikke innfrir aktivitetsplikten, kan stønaden til mat og klær bortfalle i tre måneder. Om det skjer igjen, kan hele stønaden falle helt bort i tre måneder. For dem som er eldre enn 25 år blir stønaden ved første sanksjon redusert med 30 prosent og ved andre tilfelle blir den redusert med 60 prosent.
En fersk studie av det tyske sanksjonsregimet viser at bruk av sanksjoner virker. Det øker overgangen fra stønad til arbeid, men trusselen om sanksjoner fører også til at de unge tar jobber som er dårlig betalt og er usikre. Derfor blir de raskt arbeidsløse igjen. Den omfattende studien viser videre at for unge som lever alene, fører sanksjonsbruken til økt sannsynlighet for at de også faller helt ut av arbeidsmarkedet. Alternative kilder til forsørgelse blir da familie, venner og svart økonomi.
Mer aktivitetsplikt
I Norge har det vært lite debatt om bruken av aktivitetsplikt. Her blir aktivitetsplikten også langt på vei forstått som et godt tilbud om omsorg og hjelp. Resonnementet er: å stille krav er å bry seg. Både politikere og de som jobber i NAV ser i stor grad positivt på bruk av aktivitetsplikt. Samtidig er det nesten ingen som snakker om sanksjoner. Loven sier at det skal stilles krav om aktivitet til sosialhjelpsmottakere under 30 år, med mindre tungtveiende grunner taler mot det, men ved brudd på aktivitetskravet kan det vedtas trekk i ytelsen. Før så kan skje må veilederen NAV gjøre en konkret og individuell vurdering av årsaken til at kravet ikke har blitt oppfylt, og der vurdere om det skyldes manglende evne eller vilje. Det er også et krav om at stønadsmottakeren skal ha mulighet til å uttale seg og NAV-veilederne pålegges å vurdere konsekvensene som trekk i ytelsen kan få for mottakeren. Å stoppe ytelsen helt over tid er ikke tillatt. Så langt vet ingen i hvilken grad det faktisk iverksettes sanksjoner i Norge. Sammenlignet med Tyskland framstår de norske sanksjonsreglene som milde.
Regjeringen (Granavolden-plattformen), og nå sist Sysselsettingsutvalget (NOU-2019:7), går inn for at også sosialhjelpsmottakere over 30 år skal møtes med aktivitetsplikt. Begrunnelsen ser ut til å være: det virker! Vet vi det? Heller ikke innstillingen fra Sysselsettingsutvalget inneholder overbevisende dokumentasjon om at så er tilfellet.
Tilbud eller tvang?
Kanskje spørsmålet om effekt ikke er så viktig, om aktivitetsplikt blir forstått som et tilbud? Men tvungen aktivering har vel også i seg en trussel om at den som ikke «mottar» tilbudet, vil komme dårligere ut. Derfor brukes på engelsk konstruksjonen "throffer". Er arbeidsplikt på norsk derimot å forstå som "an offer without a threat"?
