Mange reformer
Det er tverrpolitisk enighet om å heve sysselsettingen i vanskeligstilte grupper. Å skape et arbeidsliv som i større grad favner personer med helseproblemer og funksjonsnedsettelser er nødvendig for å styrke bærekraften i det norske velferdssamfunnet, samtidig som det antas å bedre velferd og levekår for grupper som i dag strever med å få fotfeste i arbeidslivet.
Det har i de siste 20 årene blitt igangsatt en rekke velferdsreformer og tiltak for å oppnå dette målet, som opprettelsen av NAV, videreføringen av IA-avtalen, etableringen av Kvalifiseringsprogrammet rettet mot langtidsmottakere av sosialhjelp, Uførereformen, og i det siste en skjerping av aktivitetsplikt for søkere av sosialhjelp og en nedkorting av perioden man kan motta arbeidsavklaringspenger (AAP). Til tross for at dette sliter mange sårbare grupper fortsatt. Når nå arbeid og psykisk helse er formulert som et av regjeringens tre satsingsområder i den initierte nasjonale inkluderingsdugnaden, ønsker vi å belyse hvilke utfordringer man står ovenfor for å bedre tilknytningen i arbeidslivet for denne gruppen.
Dypdykk i tidligere undersøkelser
I 2005 ble det utførte en spørreundersøkelse blant 1200 personer som hadde mottatt sosialhjelp i over seks måneder av forskere ved daværende Høgskolen i Oslo (nå OsloMet), og som var bosatt i en av de 14 kommunene som tidlig på 2000 tallet deltok i det såkalte tiltaksforsøket(1). Av disse besvarte om lag 540 det utsendte spørreskjemaet. Vi har nå innhentet informasjon fra en rekke offentlige registre for årene 2005-13 for dette utvalget. Samlet gir dette datagrunnlaget oss mulighet til både å identifisere personer som i 2005 rapporterte psykiske helseplager i form av angst og depresjon (Hopkins Symptoms Check List), samt å studere deres inntektskilder og inntektssammensetning for hvert år fram til og med 2013, det siste året vi har data for.
Hva fant vi?
Et overordnet mål for sosialhjelpen er «hjelp til selvhjelp». Hvis en indikator på «selvhjulpenhet» er inntekt fra arbeid, er ikke de observerte resultatene spesielt oppløftende for gruppen som helhet. 32 prosent av hele gruppens inntektspakke (samlet inntekt) var arbeid fra egen inntekt i 2013. Særlig hvis vi tar hensyn til den reformiver og innsats myndighetene har lagt for dagen det siste tiåret, er det rimelig å karakterisere dette utfallet som skuffende. På den annen side vet vi at langtidsmottakere av sosialhjelp ofte har mange og sammensatte problemer og mangler ressurser som arbeidslivet etterspør. De er derfor åpenbart vanskelige å hjelpe inn i inntektsgivende arbeid. Og vi vet at NAV har forsøkt å hjelpe: Over 70 prosent av sosialhjelpsmottakerne i utvalget har deltatt på arbeidsrettede tiltak i løpet av de ni årene vi har data for.
Klare forskjeller mellom gruppene
Hvis vi sammenlikner inntektssammensetningen (i 2013) blant dem som rapporterte vidtgående psykiske plager i 2005 med dem som ikke gjorde det, finner vi ganske klare forskjeller. Blant dem som rapporterte psykiske plager, besto 24 prosent av deres samlede inntekter av arbeidsinntekt i 2013. Resten var offentlig stønad, altså trygd og/eller sosialhjelp. Blant dem som ikke var plaget av psykiske problemer kom 34 prosent av deres samlede inntekter fra inntektsgivende arbeid i 2013. Dette er i tråd med det vi vet om forskjellene i yrkesaktivitet mellom denne og andre utsatte grupper, og bekrefter de særskilte sysselsettingsproblemene personer med psykiske helseutfordringer har.
Så hva kan gjøres?
Regjeringens «nasjonale dugnad» impliserer at hele samfunnet skal involveres for å oppnå målet om å få flere vanskeligstilte i jobb. Vi har tro på ideen om at alle gode krefter må trekke sammen. For å lykkes bedre enn det vi har gjort de sist årene, må en sikre både kvaliteten på oppfølging og tiltak fra NAV og helsesektoren, involvere og støtte arbeidsgivere, samt samordne offentlige tjenester og ytelser slik at de møter sammensatte behov. I tillegg er det å bygge ned fordommer og stigmatisering av personer med psykiske lidelser en utfordring som involverer oss alle.
Samtidig er kunnskap viktig. Som i helsesektoren bør vi satse på tiltak med «dokumentert effekt». En skulle tro det var bred enighet om dette, men sentrale beslutningstakere har tro på tiltak som aktivitetskrav og sanksjoner, selv om forskning viser at de har tvilsom effekt, eller at de virker mot sin hensikt, særlig for mennesker med somatiske og psykiske helseutfordringer.
Det er mer hensiktsmessig å satse på tiltak som er dokumentert effektive, også i Norge, nemlig tiltak av typen «Supported Employment» eller «Individual Placement and Support». Det som kjennetegner slike støtteorienterte tilnærminger er at opplæring og rehabilitering foregår i det ordinære arbeidslivet, tett samarbeid mellom arbeidsgivere, støtteapparatene og brukerne, og hvis nødvendig; langvarig oppfølging. En kunnskapsbasert politikk for å inkludere vanskeligstilte grupper i arbeidslivet bør orientere seg i en slik retning.
