For å unngå «passive stønadsmottakere» blir trygd og sosialhjelp knyttet til aktivitetsplikt. Slike plikter ble tidligere primært rettet mot arbeidsløse, men de senere årene har også stønadsmottakere med helseplager i økende grad blitt møtt med aktivitetsplikter. Det forventes at de deltar i ulike former for opplæring, trening og/eller behandling, med sikte på å komme i arbeid.
De som ikke innfrir aktivitetsplikten, kan få ytelsen redusert eller stoppet.
Nav-ansatte er sentrale både i valg av plikter og i vurderingen av om brudd på aktivitetsplikten skal føre til trekk i stønaden. Både i Norge, og internasjonalt er kunnskapen om hvordan dette praktiseres svært mangelfull. Derfor er det viktig å undersøke hva Nav-ansatte mener om dette kravet og hva som påvirker deres praksis.
Fortellingen om Marianne (41)
I en studie som er publisert i Social Policy & Administration (onlinelibrary.wiley.com) har vi undersøkt Nav-ansattes tilbøyelighet til å sanksjonere mottakere av helserelaterte ytelser for brudd på aktivitetsplikten.
Flere enn 800 medarbeidere ved Nav-kontor fra hele landet ble presentert for en kort fortelling (vignett) om Marianne på 41 år, en tidligere barnehageansatt som har hatt mye sykefravær. I vignetten var Marianne mottaker av arbeidsavklaringspenger (AAP) og kravet var at hun skulle ha arbeidstrening ved et kontor, men de siste ukene hadde hun ikke møtt opp som avtalt.
For å motta AAP må arbeidsevnen være nedsatt med minst 50 prosent på grunn av sykdom eller skade. Når AAP-mottakere også blir møtt med aktivitetsplikt, blir spørsmålet hvordan Nav-ansatte vurderer dem som ikke innfrir.
Er de villige til å sanksjonere for brudd på aktivitetsplikten når stønadsmottakeren er syk? Er det sammenheng mellom viljen til å sanksjonere og Nav-ansattes egne oppfatninger av det å stille aktivitetskrav til syke mennesker? Og påvirker stønadsmottakernes diagnose hvilke krav de Nav-ansatte stiller?
To oppfatninger
Velferdsordningene i Norge hviler på to litt ulike oppfatninger av forholdet mellom arbeid og sykdom. Den ene er at syke mennesker bør fritas fra den generelle forventningen om å forsørge seg selv gjennom arbeid. Er du syk, skal du bli frisk. Så kan du arbeide.
Den andre oppfatningen er at arbeid nettopp er en viktig vei ut av sykdom. Ordinært arbeid bør i størst mulig grad være både mål og middel i rehabiliteringen av den syke. Den syke bør derfor ikke fritas fra arbeid mer enn strengt nødvendig.
Vår studie kan tyde på at disse to oppfatningene lever side om side blant ansatte i Nav og får konsekvenser for deres sanksjonspraksis.
Nesten halvparten (48 prosent) mente det er vanskelig å stille krav om aktivitet når mottakerne er syke eller skadet, mens en nesten like stor gruppe (44 prosent) mente det ikke er spesielt vanskelig.
De sistnevnt var også mer tilbøyelige til å sanksjonere: Blant dem som ikke fant det vanskelig å stille aktivitetskrav til syke, var det klart flere som valgte å gi Marianne trekk i stønaden fordi hun ikke hadde møtt til arbeidstrening.
Subjektive og objektive diagnoser
Påvirker så Mariannes diagnose tilbøyeligheten til å sanksjonere brudd på aktivitetsplikten? Vi undersøkte om Nav-ansattes vurderinger varierte med hvorvidt Mariannes diagnose var basert på objektive funn.
I medisinen skiller man mellom diagnoser som er basert på funn i eller på pasientens kropp, og diagnoser som ikke er det. Sistnevnte kalles subjektive diagnoser fordi legen må stille diagnosen basert på pasientens opplevde plager. Det er veldokumentert at pasienter som får subjektive diagnoser ofte må kjempe for å bli trodd på av legen.
Ved tildeling av AAP er diagnoser viktige, men er de også viktige når Nav-ansatte vurderer brudd på aktivitetsplikten?
I vår studie fikk halvparten av medarbeiderne informasjon om at Marianne hadde en subjektiv diagnose, ME eller myalgisk encefalomyelitt, og utfordringene hun har er i overensstemmelse med denne diagnosen (utmattet, manglende energi etc.).
Tilfeldig fordelt fikk den andre halvdelen av medarbeiderne informasjon om at Marianne hadde en objektiv diagnose, Bekhterevs sykdom, og tilhørende symptomer som stivhet og ryggsmerter.
Vår hypotese var at Nav-ansatte ville være mer tilbøyelige til å sanksjonere Marianne med ME, enn Marianne med Bekhterevs sykdom. Overraskende nok fant vi ingen forskjell. Det var like vanlig å sanksjonere Mariannes med ME-diagnose som Marianne med Bekhterevs sykdom.
Trenger mer inngående undersøkelser
Våre resultater tyder på at Nav-ansatte, til forskjell fra leger, er lite opptatt av om mottakers helseplager er objektivt verifiserte eller ikke – i alle fall når det er snakk om personer som har fått innvilget AAP.
Vi kan selvsagt ikke utelukke at resultatene kunne vært annerledes hvis man sammenlignet andre diagnoser.
Nav-ansattes ulike oppfatninger av forholdet mellom arbeid og sykdom ser ut til å være viktige for tilbøyeligheten til å straffe de syke for brudd på aktivitetsplikten.
Det blir viktig å undersøke mer inngående i hvilken grad sanksjonspraksis i Nav har sammenheng med at de ansatte har ulike oppfatninger av hva som skal forventes av stønadsmottakere med helseplager.
Denne kronikken er tidligere publisert i Aftenposten (aftenposten.no)
